Sett fra Oljeberget - 1947, del 3

Skrevet av: , publisert 30.04.2018

Bli med videre på tidsreisen til Israel rundt 1947 og frem til våren 1948. Den svenske, kristne kvinnen Hilda Anderson skriver om forholdene i Israels land i tiden under den britiske mandatperioden, som varte fra 1917 til 14. mai 1948. (Før 1917 hadde det tyrkiske, ottomanske riket okkupert Israels land i over 500 år)

Hilda Anderson skriver variert, lett og interessant om ulike sider ved folkeliv, kultur og egne opplevelser i Bibelens land - Israel.

 

17. Schevoot, pinsehøytiden

Ukenes høytid eller pinsen faller sju uker etter påske og ble feiret i Det gamle testamentets tid ved at man bar fram frivillige gaver til Herren etter som Herren hadde velsignet hver av dem. Ingen skulle vise seg tomhendt for Herrens åsyn. Se 5. Mosebok 16,16.

 

Selv om muhamedanerne skulle ville tillate jødene å komme inn og se tempelplassen for den vanlige betaling, fire shilling, ville disse knapt gjøre det av frykt for  å trampe på stentavlene som Gud selv hadde skrevet på med sin finger. Stentavlene ble jo oppbevart i arken, og det fins mange som fullt og fast tror at arken er gjemt et eller annet sted under jorden der oppe på tempelplassen. Både svenske og finske arkeologer har forsøkt å finne den.

 

Selv om Israel fra hele Palestinas land, byer og kolonier drar opp til Jerusalem ved de store høytider, har de egentlig ikke lenger noen ordentlig samlingsplass. I pinsen leser de Ruts bok ved klagemuren, vandrer til den muhamedanske moskéen på Sion, som inneholder Davids grav, og samles siden nede i Josafats dal.

 

Davids grav på Sion anses for å være svært gammel. Peter sier i sin tale pinsedag:

”Og hans (Davids) grav er iblant oss den dag i dag.” Derfor tror man at jødene allerede på den tid hadde for sedvane å besøke Davids grav på pinsedagen. Det får nå være som det være vil, skikken er i hvert fall så gammel at en ikke vet hvorfra den stammer.

 

Ukenes høytid faller i høsttiden. Da ser man høstfolk med små sigder i hendene ute på marken. Og etter mennene går kvinnene og plukker aks. Like til minste detalj praktiseres ennå i dag det gamle gode bud:

 

”Når dere høster grøden i deres land, så skal du ikke skjære kornet helt ut til den ytterste kant av din åker, og de aks som blir liggende etter innhøstingen, skal du ikke sanke opp, og du skal ikke holde etterhøst i din vingård og ikke sanke opp de nedfalne bær i din vingård; du skal la dem ligge til den fattige og den fremmede; jeg er Herren deres Gud.”

 

18. Den niende Ab.

Måneden Ab faller som regel sammen med august måned. Den niende Ab er en stor sørgedag for det jødiske folk. Det første templet, Salomos tempel, ble ødelagt på den dagen av Nebudkadnesar, og det herodiske templet ble ødelagt under Titus år 70 etter Kristus også på den samme dag, den niende i måneden Ab.

 

Man regner også at den store jødeforfølgelsen i Spania i år 1492 begynte på denne dag, og også flere andre hendinger av liknende art. Det er de sorgfylte minners store dag. Da faster man fra solnedgang til solnedgang.

 

Det fortelles at i år 70 e. Kr. da det herodianske tempel ble ødelagt, var det trær på alle koller og fjell rundt Jerusalem. Og likevel fantes det ikke trær nok å gjøre kors av for å korsfeste alle de jøder romerne avlivet på den måten. Kan man da undre seg over at jødene den niende måneden Ab klager utenfor tempelplassens mur!

 

Ved klagemuren er det fullt av mennesker som vandrer fram og tilbake hele natten og forretter sine bønner og leser av Jeremias Klagesanger.

 

”Sions datters eldste sitter tause på jorden;

de har strødd støv på sitt hode,

omgjerdet seg med sekk;

 

Jerusalems jomfruer har senket sitt hode til jorden.

Mine øyne er borttæret av tårer,

Det gjærer i mitt indre.

Du Sions datters mur!

La tårer rinne som bekker dag og natt,

unn deg ikke noen hvile,

la ikke ditt øye ha ro!”

 

Slik skriver profeten.

 

Ennå i dag renner tårene ved muren. De gamle stenene eller steinblokkene som kanskje er en levning av Salomos tempel, er slitte av salte kyss. Østerlandske og vesterlandske jøder og jødinner vandrer til Klagemuren den niende i måneden Ab og gråter med dem som gråter på denne nasjonens sørgedag.

 

Alle Det gamle testamentets hellige steder er i muhamedanernes hender, de nytestamentlige hellige minneplasser i katolikkenes. Her får som regel jødene ikke adgang. Klagemuren er den eneste plass som de får komme til og uforstyrret tilbe sin Gud. Men den niende Ab 1936 hendte det for første gang i historien at jødene ikke fikk tilbe ved Klagemuren. Det var offisielt forbudt, for det var på grunn av urolighetene livsfarlig, og de jøder som på egen risiko likevel søkte dit, ble stanset. På samme måte var det på forsoningsdagen og i løvsalenes høytid.

 

Samlingsplassen for skarene som vandrer opp til Jerusalem for å feire jødenes høytider, var i gammel tid templet, og siden har det vært plassen utenfor tempelmuren, Klagemuren, der det hjemløse folket klager sinnød og ber Den Allmektige om forbarmelse.

 

Sabbaten etter den 9. Ab er en trøstedag. Da blir det i alle synagoger lest fra Jesaia kapittel 40:

 

”Tal vennlig til Jerusalem

og rop til det at dets strid er endt,

at dets skyld er betalt,

at det av Herrens hånd

har fått dobbelt for alle sine synder”

Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud”

 

 

 

19. Julen i Betlehem og på Oljeberget

For en nordboer som oppholder seg i Palestina, er det vanskelig å få til noen julestemning i det ytre. Julegran, snø og slikt som hører med til en nordisk jul, mangler jo her.

 

Min første jul i Det hellige land tilbrakte jeg til og med i julens egen by, Betlehem, og ventet der for å få oppleve mitt livs vidunderligste jul. Det ble den kanskje også på sett og vis, men neppe slik jeg hadde forestillet meg den.

 

Jeg hadde før opplevd mange minnerike julekvelder, de første og kjæreste i det gamle, elskede foreldrehjemmet, senere blant landsmenn i fremmede land og ved sykesenger på sykehus. En jul lå jeg sjøsyk på Stillehavet. En jul tilbrakte jeg som flyktning i Kina under en av de mange urolighetene der.

 

Nå skulle jeg få feire jul i Betlehem ved selve krybben, og jeg ventet meg en opplevelse helt ulik alle de andre. Som svenske holdt jeg snø og frost for nødvendige ytre betingelser for en vellykket jul. Alt arbeide skulle være avsluttet, pusset og fint skulle det være i hver krok, fred og høytid ute og inne. Denne min nedarvede forestilling om julefeiring passet dårlig i julens by.

 

Muhamedanere arbeidde som vanlig. Man kjørte grus og stein til byggeplassene, butikkene var åpne og på gatehjørnene sloss og kranglet man akkurat som ellers. Barna rotet i skitten, ukjemmede og uvaskede. Kameler og esler vandret opp og ned med sine tunge byrder, og tiggerne ved veikanten lå der i sine filler, aldeles som det pleide å være. Også jødene hadde alt arbeid i gang. Alle skoler var åpne, likeså alle butikker, og man hverken ser eller hører noe om julen – naturlig nok.

 

Jødene hadde riktignok feiret sin lysfest for en uke siden. Men den feires til minne om tempelinnvielsen. Man tenner et lys hver kveld, den åttende kvelden brenner altså åtte lys. Denne skikken minner jo litt om våre adventlys.

 

De kristne i Palestina er altfor få og altfor splittet til at de kan enes om tiden for julefesten. Derfor er også de for størstedelen i fullt arbeid de dagene da de feirer jul. Det er bare de romersk-katolske og en håndfull protestanter som feirer jul den 24. Desember. De er likevel for få til å kunne sette noe preg av høytid på byen. De ortodokse feirer jul den sjette januar, og de armenske kristne den attende. På den måten varer julefesten lenge i Betlehem, for alle de kristne samfunnene feirer julen i Fødselskirken der.

 

For mange av de turister som i susende fart kommer til Betlehem for å feire jul på ”åstedet”, blir det nok en skuffelse, til tross for at dette virkelig er stedet hvor verdens Freler ble født, dit alle kristne til alle tider ønsker å komme, og dit de valfarter i tankene hver jul hvor de enn befinner seg i verden.

 

Fødselskirken er en av de eldste kirker i verden. Inngangen er utrolig lav, den ligner mest en stalldør. Når hyrdene står der med sine staver i hendene, synes man dette er akkurat som det berettes i juleevangeliet. På formiddagene samler store menneskeskarer seg for å se på den høytidelige prosesjonen ned til krybben med den romersk-katolske kirkens overhode i Palestina i spissen. Prosesjonens deltakere bærer kostbare drakter, som funkler av gullbroderier og edle stener. Etter prosesjonen er det messe som varer i flere timer, ved messen er det sang av et barnekor. Vakkert klinger barnestemmene og minner om englesangen som engang lød for de forundrede hyrdene.

 

Under messen er det stor trengsel. Turister og innfødte kjemper om å få et glimt av altertjenestens prakt, og det hender stundom at politiet må gripe inn for å opprettholde rom og orden.

Julefestene i skoler og anstalter er som regel gjort unna i uken før jul. I Svenska skolan, Spedalskhjemmet og lignende steder er det alltid pyntede julegraner, gaveutdeling og annet som hører julen til. Vi enslige forbereder oss til å feire jul i eget hjem ved å lage til julegaver til dem som skal feire julaften sammen med oss, bake julekaker, lage litt ekstra julemat og gjøre julerent. Det kan likevel aldri bli som hjemme i Sverige.

 

Mine julekvelder på Oljeberget etter at Svenskbo ble ferdig, har vært nokså like. Som regel har jeg hatt en eller annen venn hos meg, oftest har en eller flere julegjester innfunnet seg, og alltid har jeg hatt noen innbudte jødinner og andre som har feiret julen hos oss.

Juledekorasjonen bruker å være temmelig enkel. Et par levende sypresser har stått i sine krukker på hver side av peisen, prydet med glitter og noen lys. Disse levende ”julegraner” har jeg siden plantet ut i hagen min, hvor de så vokser og trives til tross for at de i tre uker har gjort tjeneste som julegraner. På peishyllen pleier jeg å dekorere med hvit bomull. Et svensk juleteppe henges på veggen, og bordene blir prydet med lys og juleduker.

En jul fikk jeg fra noen venner i Sverige et par juletepper med griser på, men dem sendte jeg hurtigst til Kina, hvor grisen er i større ære enn i Palestina.

 

En julaften hadde jeg besøk av den russiske erkebiskopen av Jerusalem og en nonne fra Getsemane, hun også var russisk. De satt ved julebordet sammen med en jødefamilie. Vi sang julesanger, og erkebiskopen lyste velsignelsen over oss. En annen jul fikk jeg helt uventet julegjester direkte fra Sverige.

 

I alminnelighet begynner vi feiringen ved femtiden da et selskap ensomme ungdommer kommer opp fra Jerusalem, noen studenter, en krøpling eller en annen hjemløs. Disse har som regel tidligere vært til julemøte i en kirke. Når vi er samlet, pleier vi å synge julesanger på svensk, tysk, engelsk og av og til også på hebraisk. Siden deler vi ut julegaver, tenner lysene i ”julegranene” og nyter vårt enkle måltid som oftest består av skårne smørbrød. Av og til har jeg kunnet by på et lite ”smørgåsbord” som i hvert fall har mint om et svensk sådant. Skinke forekommer aldri, lutefisk og pølse er svært sjeldent, i hvert fall på Svenskbo. Etter maten leser vi juletekstene både fra Det gamle og Det nye testamente og synger julesanger igjen. Når klokken nærmer seg ti, kommer det viktigste i julefesten – reisen til Betlehem.

 

Vi stanser under stjernehimmelen utenfor Fødselskirken, og sammen med turister fra alle verdens kanter stemmer vi i med internasjonale julesanger mens vi venter på prosesjonen. Vi overværer ikke messen, men går ned til hyrdenes mark langs en sakte skrånende veg. På Boas åker, der hyrdene holdt nattevakt over sin hjord, fins ennå ruiner av en gammel korsfarerkirke, og derfra lyder det mot oss: ”Stille natt, hellige natt.” Det er Kaiserswert-søstrene som er kommet før oss og synger den vakreste av alle julesanger. Siden synger vi våre julesanger på det sted hvor engang engleskaren sang: ”Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden...”

 

Her ute på marken hvor det er så stille og tyst, blir det en julestemning så virkelig og så levende at man synes å høre suset av englevinger over jorden. Den som på julenatten har vandret gjennom Betlehem og over markene utenfor, som har hørt julesangene klinge på forskjellige språk, sett månen gyte sitt sølvskinn over den lille byen på berget, har sannelig feiret jul.

 

Når vi kommer tilbake til byen, går vi inn i Fødselskirken og bøyer kne ved krybben. Et par timer over midnatt vender vi tilbake til jerusalem.

 

 

20. Bryllup på Svenskbo

Karin, min brors datter hadde vært hos meg på Svenskbo siden 1938 og hatt stilling som sekretær hos pastoren i Christ Church, som er den eldste protestantiske kirke i Jerusalem, bygd på ruinene av palasset til Pontius Pilatus.

 

I samarbeid med kirken finnes også et Christ Church Hotel, hvor forøvrig Karin ble kjent med sin tilkommende, en engelsk offiser og advokat.

Bryllupet var bestemt til den 21. Januar, akkurat på den tid da slagregnet kommer, og ingen våger seg ut. Men vi håpet selvfølgelig likevel på pent vær.

 

Bryllupsdagen kom – men ikke med strålende sol som vi hadde håpet, men med øs-pøs regnvær, med litt snø og hagl. Det var den verste dagen den vinteren. Bilen kom med bryllupsterten, den tradisjonelle engelske ”Weddingcake” i tre etasjer. Til bestemt tid kom også nonnene fra det russiske klosteret på Oljeberget. De hadde lovet å ta hånd om serveringen.

 

Så kom bruden fra sitt rom i sin hvite skrud. Hun så ikke ut, likesom redd for at været skulle kunne dempe dagens høytidelighet. Nå ja, vi hadde ikke annet å gjøre enn å kle på oss en masse klær og reise til kirke. Bruden ble tatt i forvarin av pastoren, som skulle være i hennes fars sted og ”give her away”. Brudgommen kom og hilste på meg og så strålende glad ut.

 

Da jeg ble ført inn i kirken, oppdaget jeg til min store glede at den var nesten full. Brudgommen stod allerede framme ved alteret med sin ”best man”, og så kom bruden, ført av pastoren og med sin brudepike. Det var høytid, musikk og blomsterduft, og da sangen lød ”O perfect Love, all human thought transcending..”, i oversettelse: O, sanne kjørlighet, som overgår all menneskelig fornuft...., kjente vi at den rette bryllupsstemning hersket.

 

Etter vielsen gikk vi inn i sakristiet, og der løftet brudgommen etter gammel skikk sløret fra brudens ansikt.

 

Så var vi hjemme igjen på Svenskbo med femogåtti gjester til ”reception”, mottakelse med te. Det er jo alminnelig skikk  og bruk at brudgommen skal holde en tale, og han begynte med ordene: - Som dere alle vet, er dette en forfrdelig dag.... Der ble han avbrutt og måtte begynne om igjen.

 

Til sist skar brudeparet over den høye bryllupsterten med brudgommens sabel, og så forsvant bruden for å kle seg om. Og så rullet bilen med de to lykkelige ned til Jeriko og Det døde hav til en ukes hvetebrødsdager i sol og sommervær.

 

 

21. Gjester i Jerusalem

Jerusalem har alltid utøvd en egen tiltrekningskraft på alle verdens folk, og mange er de framstående menn og kvinner som lik den etiopiske hoffmannen på apostlenes tid, har betrådt dets gater.

 

Jerusalem er en kongelig by, ”den store kongestad”, og de fleste kongehus i verden har gjestet den.

 

Da vår kronprins besøkte Den hellige stad, vaiet det svenske flagget både her og der og også på regjeringsbygningen hvor han bodde. Hans interesse for religion, arkeologi, industri og agrikultur gjorde at hans program var større enn noen annen pilgrims har vært, og han inntok en særstilling blant de tilreisende kongelige på grunn av sin personlighet og sine mange interesser.

 

Siden da har den etiopiske keiserfamilie fra Abessinia tiltrukket seg oppmerksomhet og interesse. De bodde i den jødiske bydelen Rehavia, en forstad til Jerusalem hvor ett tusen velstående jødefamilier har sine hjem innenfor velskjøttede hager. I Rehavias ”directory” kunne en for noen år siden på den lange listen over bydelens familier også lese keiserens navn. Det var oppregnet forskjellige yrker, bl a 247regjeringstjenestemenn, 88 kunstnere, 56 leger, 46 arkitekter, 20 forfattere og – en konge. Kongens navn fantes under avdeling H, mellom navnene på en sekretær og en annen tjenestemann. Der stod det: Haile Sellasie, yrke: Konge av Etiopia, adresse Nr. 6 Rambam Str. , Rehavia.

 

Dr Mary Stone fra Kina, kjent og elsket av millioner i det fjerne Østen, Kinas første kvinnelige lege, som i treogførti år hadde stått ved operasjonsbordet og samtidig utdannet og sendt ut sykesøstre til alle Kinas provinser, kom også til Jerusalem for å se, ikke i første rekke de gamle hellige steder, for hun holdt hele landet for å være hellig, men for å se jødenes gjenoppbyggingsarbeid. Hun sa hun ville se hva Guds klokke viste, for hun hadde lest i Bibelen at det snart skulle være Guds time til å føre Israels folk til det land som var lovt deres fedre. Hun så, og ble glad. Viseren på Guds klokke viste at det led mot forløsningen.

 

Det kom en bramin fra India, han vandret fra sted til sted for å studere de rike minners land. Kristne, jødiske og muhamedanske steder var for ham av samme interesse, sa han. Han studerte verdensreligionens utspring.

 

Og så kommer det mennesker fra alle verdens kanter med like mange forskjellige interesser som det finnes meninger i verden. En og annen kunstner har også funnet noe vakkert for pensel og kullstift. Ørkenens og fjellenes skiftende farger og former gir rike motiver.Prester og misjonærer har i alle tider blitt tiltrukket av Bibelens land for bedre å kunne forstå det skrevne Ord. Og med Bibelen som reisehåndbok får man også det beste utbytte av sin pilegrimsferd.

 

 

22. Dalefolket fra Nås

”Ethvert menneske bygger sitt paradis på jord, men ingen har kommet nærmere målet enn dalesvenskene i Jerusalem.”

 

Omtrent slik falt kaptein Ls ord, da han tolket sine følelser og tanker overfor dalesvenskene første gangen han som pilegrim besøkte Jerusalem.

 

Fra Selma Lagerlöfs bok ”Jerusalem” kjenner alle svensker til hvordan det gikk til at folket fra Nås utvandret til Det hellige land. De påstår selv at det for største delen er en oppdiktet historie, og føler seg såret over at deres handling – etter deres mening – er blitt latterliggjort på trykk. Siden da har mye blitt skrevet om dem.

Siden jeg selv er Jerusalemfarer og dertil i slekt med prosten i Nås, som for femti år siden skrev utflytningsattestene til dalefolket i Jerusalem, er jeg interessert i denne historiske hendingen. Jeg kjenner også dalefolket i Jerusalem. De har hilst på meg i mitt hjem på Oljeberget, og jeg har utallige ganger vært  hos dem til kaffe på ”den øvre salen”, og i festmiddager med andre svensker, feiret fødselsdager og delt hverdagens problemer med dem, så jeg mener at jeg kjenner dette kjernesunne folket svært godt.

 

Da prostinnen i Nås fikk høre om den lille flokken som tenkte seg til Jerusalem, gikk hun, som det passer seg for en ekte menighetsmor, til deres møter og skal også ha blitt bedt om å bli med til Jerusalem. For henne som hadde mann og ti barn, var det vanskelig å reise fra alt og ut på en så langreise. Men hun var ute ved prestegårdsgrinden og tok farvel med menighetsbarna. Da de forlot hjembygda, kom det et sterkt regnskyll. De som ble igjen, måtte tenke på hva de hadde sagt som hadde reist, at etter at de var reist skulle det regne ild og svovel. Det var vel ikke akkurat ild og svovel som falt, men det var det sterkeste regn i manns minne i den trakten.

 

Ikke bare i hjembygda, men i vide kretser i Sverige lever minnet etter dalesvenskene og kommer til å gjøre det lenge ennå. Det er vel kjent at de allerede i Dalarne praktiserte å ha alt felles. Man delte ikke bare bord, men endog porsjonene ble delt ut like til alle, slik at alle fikk den samme mengde mat. Så nøye deling og samvittighetsfull likestilling blir ikke praktisert lenger nå. Den fellesskap som blir praktisert i Palestina, innebærer at enhver får hva man anser for å være nødvendig for ham. Og disse behov er for utenforstående merkart forskjellige.

 

”Dalekolonien” eksisterer egentlig bare i det svenske folks tanker, ikke virkelig i Jerusalem. Det fins en amerikansk koloni (American Colony), og det var til denne kolonien at dalesvenskene kom for femti år siden, de gikk opp i den og har siden tilhørt den.

 

Den amerikanske kolonien har mange virkegrener, og dalesvenskene kom der i mange forskjellige yrker hvor de har gjort en god innsats. Amerikanerne er de ledende, som de har vært fra begynnelsen av, svenskene er de tjenende, som har tatt til takke med det daglige brød.

 

Men det er klart at der hvor rikdommen kommer inn og eiendomsfellesskapet ikke lenger praktiseres med ”like store porsjoner” slik som i begynnelsen, der kommer også uenighet og splittelse inn. På grunn av den ulike ”porsjoneringen” har noen av de yngre svenske medlemmene forlatt den amerikanske kolonien og med sine familier dannet egne hjem og begynt egne foretagender. Av dem som således er gått ut, er den svenske konsul Hol Lars Larsson en av de mest kjente personligheter. Konsulen er fotograf og har også et pensjonat hvor mange svensker har bodd under sine besøk i Jerusalem. En annen av dem som er gått ut av kolonien, er forretningsmann, en tredje familie driver også pensjonat som sitt levebrød.

 

De som har blitt igjen i den amerikanske kolonien, er de eldre og ensomme. Bare en av dem har familie å tenke på eller oppvoksende barn å forsørge og gi skoleutdannelse. De er gamle, utslitte og fornøyd med livet der de er. De bor pent, får spise i en vakkert deorert spisesal, får ligge i rene, bekvemme senger etter dagens strev og hviler mykt og godt. De treffer svensker på besøk og får tale svensk, men sier at de kjenner seg så hjemme der de er, og der de har gått ut og inn i over førti år. De som har slått så dype røtter, kan ikke flyttes på, og ønsker det heller ikke selv.

 

Smålåtenhet, takknemlighet og tilfredshet er trekk som utmerker dalesvenskene i Jerusalem, og derfor  kunne han ha rett som sa at de hadde bygd seg et paradis på jord. Flittige svenske hender har plantet og vernet, tatt hånd om syke, tjent ved bordene, laget mat og gjort det bekvemt for mange Jerusalems-pilegrimer. De har på forskjellige plasser gjort en innsats ved sin stille tjeneste alt etter enhvers anlegg og utdannelse. Aldri har man hørt dem klage, disse gamle som dagstøtt har stått trofast i mde det arbeid de har fått. De er bare takknemlige for helsens gode gave som Gud så rikelig har gitt dem. De ønsker ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet, men ønsker å dø og gjemmes uten navn. Hovedemnet i deres livs skole har vært å gi opp sitt eget ”jeg”. ”Om noen fortjener en bedre plass i det himmelske paradis, så må det vre dalesvenskene i den amerikanske koloni”, var det en som ytret engang.

 

På skråningen av Oljeberget i skyggen av sypresser og pinjer kan vi lese mange svenske navn som er risset inn i sten. Nå er det gjemt hva de har lidt og kjempet, håpet og trodd. En besøkende kan dog fornemme at troskap har vært deres fremste trekk, troskap mot kallet, troskap i arbeidet, i tjenesten og lidelsen.

 

Men de overlevende svensker i Jerusalem glemmer nok aldri Sverige. Også de eldste, Josef og Britta Larsson, som var 42-43 år gamle da de reiste til Jerusalem, taler ennå daledialekten tydelig og klart. Men de sier som det er, deres jevnaldrende er borte, etter femti års opphold i Jerusalem ville de ikke kunne utstå det kalde klimaet i Norden og heller ikke den lange reisen. De minnes reisen som noe riktig fælt, som den også var på den tiden. For øvrig tenker de slett ikke på noen Sverigereise, men venter tålmodig på den siste reisen over den mørke Jordandalen til det himmelske Jerusalem.

 

Med takknemlighet forteller de også fra ankomsten til Jerusalem, at bordet var dekket og sengene gjort feridge da de kom til de fremmede menneskene og det fremmede landet, hvis språk de ikke forstod noe av. De har vært tro mot løftet de gav. De har ikke sett seg tilbake og ikke forrådt sine innerste følelser.

 

Men svensker er de, svensk taler de ennå med hverandre når de er ensomme, svensk tenker de og svenske borgere er de selv om de oppholder seg i et fremmed land. De bor ikke under det svenske flagget, men får likevel nyte godt av dets beskyttelse. Ingen svensker i utlandet er så godt kjente som dalesvenskene i Jerusalem.

 

Foran meg har jeg et bilde av prostegården i Nås, pralende i høstens rike fargeprakt. I denne minnenes krets og med dette bilde foran meg ser jeg også Nåsfolket i Jerusalem i sitt livs høstfarge. Sine røtter har de dypt festet i hjemmemeigheten og landet som de for femti år siden forlot, men aldri glemte.

 

Tårene glitrer i øyekroken når de svenske sangene blir sunget.

”Sverige, Sverige, Sverige, fosterland, vår längtande bygd,

Sverige, moder, bliv vår strid, vår ro”

 

Du land, där våra barn en gång få bo,

Och våra fäder sova under kyrkohällen.”

 

 

23.Vannspørsmålet   

Palestina har alltid vært et ”tørt og tørstende land”, det står så skrevet mange steder i Bibelen. Det er et land som er avhengig av regn fra himmelen. Til alle tider har man gravd cisterner for å samle opp vannet i regntiden, og det skal rekke til de åtte, ni måneders tørke. På slettene har man gravd og funnet kilder med ”levende vann”. En slik er for eksempel Jakobsbrønnen. Rundt Jerusalem har det neppe vært fler enn Siloa og Gihons kilde. Det klarte seg før, da befolkningen ikke var så stor som nå og man ikke hadde så store fordringer på vanntilførsel.

 

Men nå strekker det ikke til lenger. Det moderne Jerusalem vil ha bad i alle hus og vann til hagene og gatedusj.

 

Pontius Pilatus fikk laget en  akvadukt mellom Salomos dammer og Jerusalem. Av dem er det ennå veldige ruiner igjen rundt Betlehem. Dammene som Salomo bygde i nærheten av Betlehem for tre tusen år siden, er blitt bygd opp på nytt, og derfra punper man nå vann opp til Jerusalem.

 

De mange ganger Jerusalem ble inntatt, stormet og lagt øde av fiender, har også satt sine spor på dette område. Fienden sparte ikke noe til beste for innbyggerne, det være seg Pilatus´vannledning eller andre verdifulle anlegg. Det er bare noen år siden at Esekias tunnel ble oppdaget av arkeologene.

 

En fullstendig beskrivelse av hvorledes det gikk til da den ble bygd, finner vi i 2. Krøn. 32,2-4. Gjennom den renner det vann den dag i dag, og det fins dem som har moret seg med å vade igjennom den. Det sies å være et storartet ingeniørarbeid Esekias fikk utført den gang.

 

Etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr. har det ikke blitt gjort noe for å skaffe Jerusalem tilstrekkelig med vann. Tyrkerne kunne hente vann i tønner fra nærmeste by som hadde noe til overs, og kvinnene måtte hente vann i små leirkrukker til husholdningen. Hovedsaken var jo at en fikk slokt tørsten sin. Også i senere tid er det vanlig at en i forskjellige møtelokaler tillyser bønn om regn så vannmangelen må opphøre. Sterk vannmangel er verre enn hungersnød.

 

Under Englands mandatregjering har Jerusalem fått vann fra kilden Ein Farah, omkring tre mil fra Jerusalem.  I de siste år har det likevel vært vannmangel på grunn av den økte befolkning og de økte behov. Nå har Jerusalem fått vann fra en stor kilde, Ras El Ain, utspringet til elva Auja ved Jaffa, og denne kilden som ellers tømmer seg i havet, håper man skal fylle alle behov for vann i Jerusalem.

”Vi har funnet vann!”-----

 

24. Tiberias

Tiberias er historieskriveren Josefus sin by ved Den galileiske sjø eller Tiberiassjøen (eller Genesaretsjøen).

 

Det er en svært viktig by med gjennomgangstrafikk mellom Palestina og Syria. En stor fordel har Tiberias framfor andre byer; den har rikelig med vann, godt vann, både varmt og kaldt.

 

I traktene nær Tiberias fins nemlig varme mineralkilder, hvor mange sjuke, da særlig revmatiske, har fått sin helse igjen. Som før, da menneskene flokket seg rundt Mesteren som ofte holdt til ved stranden av denne sjøen, så samler det seg også i dag sjuke og lidende rundt de varme kildene for å søke legebot.

 

Denne sjøen har mange navn, det opprinnelige og rette navn er ”Jam Kinneret”, harpesjøen. Mange har gitt seg den oppgave å beskrive denne sjøen, og daglig føyes nye ord og toner til lovsangen av folk som har slått seg ned der omkring og blitt betatt av bølgenes harpeslag.

 

Litt ovenfor og vest for Tiberias ligger en jødekoloni, Kirjat Samuel. Der bygges det nå en landbruksskole som skal ta imot barn fra det lavere liggende Tiberias, som ligger under havets nivå, og hvor det nok er deilig å bo om vinteren, men hvor det likesom i Jeriko er utålelig hett om sommeren.

 

Sør for byen ligger andre kolonier som Kinneret og Dagania, også de severdigheter. Her har man bygd sine hus med tanke på den trykkende varme, og der ser man ut til å klare seg bra mot sjukdommer. I skyggen av palmer ved bredden av Jordan springer de små barna med rosenrøde kinner og glitrende øyne.

 

Nord for harpesjøen ligger Migdal nær det gamle Magdalena. Der har det i de siste årene vokst opp store banan-, appelsin- og sitronplantasjer, hvor før meterhøyt klunger vokste mellom de svarte beduinteltene.

 

Og ved Tiberiassjøen vokser det opp den ene byen etter den andre, det ene huset etter det andre bygges, den ene meteren etter den andre av stranden tas i bruk. Den galileiske sjø er som en stor magnet som øver sin tiltrekningskraft på menneskene.

 

25. Jeriko og Det døde hav

Fra Jerusalem til Jeriko er det en times bilkjøring gjennom Juda ørken. Mens Jerusalem ligger 800 meter over havets nivå, ligger Jeriko mer enn 300 meter under, og luften forandrer seg veldig under den bratte nedstigningen.

 

I Jeriko er det kvelende varmt om sommeren, men vinterstid er det behagelig å bo der, og mange rike Jerusalemsborgere drar årlig dit. Luften er mettet av duften fra de mange appelsin-, banan- og sitronhagene. Jeriko har en eneste lang gate som løper gjennom hele byen. Husene er bygd av soltørket tegl av leire og halm, og befolkningen består av mørkhudede muhamedanere, omkring 1 700 sjeler.

 

Jeriko har store inntekter av turisttrafikken, som har en av sine hovedveger her. Alle skal jo se Eliaskilden, vannet som gir liv til byen. Jeriko er ikke som landet for øvrig, avhengig av regn, men av Eliaskilden. Elias gjorde vannet sunt ved å kaste salt i det, forteller Bibelen, og siden har vannet vært godt.

Like ved Eliaskilden ligger det gamle Jeriko som Josva inntok. Der har mange arkeologer gevd, og man vet med sikkerhet at der lå den by hvis murer falt for Israels barn. Ruinene vitner ennå i dag om beretningens sannferdighet.

 

Mangeos, ricinoljetre, palmer og tamarisker vokser i det nye Jeriko. Eliaskildens vann flommer i strømmer og vanner hagene. Omgivelsene er dystre og ørkenaktige. Fristelsens berg ligger like i nærheten.

 

Kongeveien til Transjordania går gjennom Jeriko og siden til Kordan over Allenbybroen.

 

Det er nesten en svensk mil til Det døde hav fra Jeriko, og vegen er øde. Av og til møter en noen beduiner eller enkelte kameler.

 

Det døde hav er seksogsytti kilometer langt, og etter som det ikke fins noe avløp, er det blitt kalt et dødt hav. Og det er det av den grunn også. Jordan som kommer fra Libanon, går gjennom både Meromsjøen og Gennesaret, tar med seg av de varme kildenes mineraler og tømmer det rike innhold år ut og år inn i Det døde hav hvor vannet etter hvert fordamper.

 

I den siste tid har man imidlertid kommet under vær med at det fins rikdommer i Det døde hav, rikdommer som beløper seg til millioner av kroner, ja rikdommer i kjemikalier som helt ikke kan beregnes. Døden som hersket der nede, er blitt byttet om med liv. Og Det døde hav er blitt en stor attraksjon for turister fra Palestina og fra hele verden. Å bade der er vidunderlig, en synker ikke, men flyter som en kork. Der finnes koksalt, pottaske, brom og fem andre mineralersalter. Store fabrikker er bygd for å nyttiggjøre disse saltene, og bortimot tusen arbeidere bor rundt omkring i moderne boliger. Bussen fra Jerusalem kommer dit et par ganger om dagen.

 

 

26. Jordskjelv

”De ord som Amos, en av hyrdene fra Tekoa, mottok i sine syner om Israel ...... to år før jordskjelvet.” Amos 1,1.

 

Om dette jordskjelvet taler også profeten Sakarias i det fjortende kapittel og vers fem. De arkeologiske utgravninger på forskjellige steder i Palestina viser at det har forekommet jordskjelv. Ruinhaugene i det gamle Baalbeck, synagogen i Kapernaum, søylene i Samaria og i Jerash i Transjordania viser at alle disse stedene ble ødelagt av jordskjelv. Det jordskjelv som inntraff på profeten Amos´ tid, var så sterkt og omfattende at en begynte en ny tidsregning etter det.

 

Senere fant et jordskjelv sted i Palestina år 1836, og det siste jordskjelvet kom i juli 1927. Eiendommelig nok traff det seg slik at en ”professor i jordskjelv” som turist steg i land i Palestina samme dag som det siste jordskjelvet kom, den 11. Juli. Han holdt dagen etter et foredrag i Jerusalem der han fortalte at hvert tyvende minutt er det jordskjelv et eller annet sted på jordkloden. Skjønt han altså innfant seg akkurat den dagen var han ikke skyld i det som hendte. Og så trøstet han oss med at når vi nå hadde hatt så voldsomt et jordskjelv, ville det gå lang tid til neste.

 

Dette siste store jordskjelvet i Palestina var jeg med på. En uvanlig varm, trykkende luft var det eneste varsel. Natten var uhørt lummer, mygg og sandfluer svært nærgående. Jeg fikk ikke blund på øynene. Derfor var det ganske naturlig at  jeg etter en søvnig formiddag over språklekser tok meg en lur ut på ettermiddagen. Av denne luren ble jeg vekt ved at huset i Jerusalem som jeg bodde i, ristet så kalkpussen på tak og vegger drysset ned over meg. Og etter at jeg hadde stått opp av senga og forsøkt å få klær på meg, så jeg kunne komme meg ned og ut av huset, sprakk veggene på  flere steder, men huset stod.

 

Min første tanke var at noen lastebiler i voldsom fart hadde støtt sammen eller kjørt inn i huset. Fra gata hørte jeg rop og skrik. Opphisset og forskremte strømmet folk sammen på gata og vågde ikke å gå tilbake til husene. De var redd det skulle komme nye skjelv. Det gjorde det også, men mye svakere. Også de hvis hus stod helt uskadde, sov flere netter utendørs.

 

Eiendommelig nok var ingen av dem som ble drept, av jødisk ætt. Et par jødiske kvinner døde av skrekk, men ble ikke drept av jordskjelvet. Deriomot ble nær på tre hundre arabere drept. Muhamedanerne i Nabls, Jeriko og Es Salt ble hardt rammet. I disse tre byer bor det ingen jøder. På samme måte var det i Lydda og Betlehem hvor flere hus styrtet sammen. Skadene som hadde oppstått, ble beregnet til en kvart million pund. Jøden Nathan Straus i New York som er vel kjent for sin store velgjørenhet, sendte straks fem tusen pund for å lindre nøden blant dem som var hardest rammet av ødeleggelsene. De var alle arabere. Også da viste jødene at de kunne hevne seg ved å ”samle loende kull.”

 

Jødene i Tel-Aviv og de fattige kolonistene kom med brød og annet som var nødvendig til de hjemsøkte araberbyene. Palestinas jernbaner stilte straks ekstratog til disposisjon for de sårede for at de kunne komme under pleie der hvor det ikke var sjukehus. Regjeringen gav også gjennom politiet og helsevesenet all mulig slags hjelp til de mange ulykkelige. Deltagende telegrammer kom fra forskjellige hold.

 

Overrabbineren i Jerusalem påbød at det skulle holdes bønn for dem som var hardest rammet av jordskjelvet og bønn om hjelp fra all husvalelsens Gud til de nødlidende. Også i kirker og moskéer ble det bedt. Og det ble vist en oppriktig og deltagende sorg fra de forskjellige leirer og trosbekjennelser. Hatet la seg for en lengre tid – man hørt Guds tale i dette naturfenomen.

 

Jeg kom til Nablus fire dager etter katastrofen mens de ennå holdt på med å grave fram de som var blitt levende begravd under sten og murbrudd. Stanken var uutholdelig, det var jo midt i juliheten. Mennene stod i lange rader i den trange gata og langet kurver fulle av sten og murbrudd. Bare i Nablus hadde de gravd fram 114 lik.

 

Halvdelen av husene lå i ruiner i de trange gatene. En familie hadde hatt slakterbutikk og alle hadde blitt levende begravd så nær som en liten pjokk som hadde oppholdt seg ute på gata. Alt lå i en eneste stor haug, her og der kunne en se noen husgeråd, et stykke av et møbel, en lampe eller sengeklær. På en åpen plass på den andre siden av vegen var det slått opp telt for de overlevende av samaritanerne og de øvrige Nablusbeboerne. Folket satt og gråt. Det fantes neppe en som ikke hadde en slektning blant de døde. Noen ensomme gamle gikk fram og tilbake på gata som om deres sorg var utrøstelig. De ropte ikke til Allah, den store dommeren som ikke forandrer mening. Ikke engang bønn og faste kan forandre hans beslutning. Alt er forutbestemt.

 

I den tyske Augusta Viktoria Stiftelsens palass på Oljeberget som da var residens for den engelske visekongen, ble en arabisk tjenestepike drept. Jordskjelvet forårsaket store skader på palasset, og dette er ennå ikke restaurert til sin tidligere skjønnhet. Lord og Lady Plymer som da residerte i Palestina, var på denne tid i England, og da de kom tilbake, måtte de søke etter en annen residens til det nye regjeringsbygget var ferdig. Året etter fikk tyskerne tilbake dette palass, men skadene etter jordskjelvet fins ennå. Det blir nå foretatt en grundig reparasjon. Det har en veldig fin beliggenhet med en park som er enestående for Orienten.

 

Jordskjelvet varte omtrent førti sekunder. Nede ved Jordan dannet det seg dype sprekker i jorda, og i Jeriko ble det anrettet store skader. Beduinene hvis teltplugger tross alt stod fast i jorda, ble slått av skrekk da de så bakken bevege seg. I Amman og andre steder i Transjordania ble mange drept, og de smale, høye bygningene som er stablet opp i en fantastisk høyde i de trange gatene, falt sammen.

 

Jordskjelvet i Palestina år 1927 var et naturfenomen som satte sine dype merker og uutslettelige minner. Man regner siden ofte ”året etter jordskjelvet”.

***

Les mer om jordskjelvet i 1927 på denne siden til MIFF.

 

Fram til del 4 (kap 27-36)

 

<- Tilbake til del 2 (kap 9-16)