Sett fra Oljeberget, del 5

Skrevet av: , publisert 19.06.2018

I denne del 5 får vi bli med Hilda Andersson på en reise fra Jerusalem, via Damascus til Babylon og Bagdad - les denne spennende reiseskildringen, trolig fra ca 1946!

Original annonse for bussturene som gikk i rute fra Haifa til Bagdad fra ca 1920 - 1950-tallet.

33 En reise til Babylon

Det var en solrik novemberdag at en buss med et overmåte internasjonalt selskap startet fra KFUM i Jerusalem. Målet for reisen var Babylon.

 

Vi dro gjennom Efraims vakre fjellbygd, forbi det gamle Siloa og andre minnesmerker til Sikem, der Abraham første gang slo opp sine telt etter at han hadde gått inn i Kanaans land.

 

Videre gjennom Samaria og inn i det smilende Galilea, over den historiske slagmarken Harmageddon. Der var det liv og røre, der pløyde man med traktorer, der lå blomstrende kolonier, der lekte hujende barn. Og rundt sletten hevet Karmel, Megiddo og Tabor seg, der syntes Endor, Nain og Akabs by. Israels konger har her satt sine spor for alle tider.

 

Ved den Galileiske sjøs vakre strand der vår Mester vandret omkring og gjorde vel og hjalp alle, stanset vi noen få minutter. Solen stekte. Nordover, stadig nordover strevde ussen. Ved Jordans bredd der våre pass skulle forevises den syriske grensevakta, stanset vi og spiste vår lunsj.

 

Ved aftenstid den første dagen kom vi til Damaskus, der vi overnattet.

 

Neste dag randt skyfri og vakker over den gamle byen. Allerede klokken sju var vi ferdige til å bestige ørkenbussen. Nairnselskapets buss oversteg våre forventninger, den kunne likestilles med en Vagon-Lit eller en Pullman vogn.

 

Nairn pullman-vogn buss

 

 

En har alt hva en kan ønske seg: Myke, bekvemme, skinnkledde liggestoler som er regulerbare etter som en er liten eller stor, fotstykke og armlener og hyller for bagasjen.

 

 

 Iskaldt vann blir servert i bussen i steriliserte    

 kopper, og ved lunsjtid får hver en pakke

 med deilige smørbrød og frukt. ”If we please

 you, tell others, if not, tell us” (Hvis De liker

 Dem, fortell andre det, hvis ikke, henvend  

 Dem til oss). Slik stod det på matpakken, og

 jeg må følgelig si at det smakte fortreffelig.

 

Vi var nå ute i ørkenen, og det var allerede lenge siden vi hadde sett noe liv, det være seg mennesker eller dyr rundt oss. I det fjerne så vi luftspeilinger. Vi leste, dormet eller sov. Ved tetid ble det servert kjeks og druer, og tiden gikk uvanlig fort mens reisen fortsatte østover.

 

En får respekt for ørkenen, når en lærer den å kjenne, men enda større respekt får en for dem som i eldre tid dro fram her uten Nairnbusser eller automobiler i det hele tatt.

 

Ved kveldstid kom vi til en ensomt liggende bygning med soldatvakt. Der stod det andre busser med reisende. Det var deilig å gjøre holdt. Nairnselskapet har anlagt dette stoppested utelukkende for de reisendes bekvemmelighet. Der var det rom til å vaske seg i og hvilerom, der fikk vi også enfullstendig middag. I et tilstøtende rom fantes radio, der kunne en få høre nyhetene fra utenverdenen og gjøre seg kjent med andre ørkenreisende asiater og europeere.

 

Etter et par timers stans i denne oasen, inntok vi atter våre plasser i bussen og fór videre hele natten. Natten var kald. Vi tullet filt om føttene og forsøkte å sove. Det gikk noen timer, men etter hvert kom vi til sumpige steder der sjåførene (vi hadde nemlig to) stadig vekk måtte gå av for å lose oss gjennom vannsamlingene. Stjernene tindret på himmelen. Jorden var øde og tom.

 

Ved midnattstid kom vi til en myr der vi sto ubehjelpelig fast. Alle passasjerene hjalp til med å plukke småstein som det heldigvis var en mengde av, og la dem foran hjulene. Andre arbeidde så godt de kunne med hakke og spade, men ingen ting hjalp. Til slutt bestemte vi oss til rolig å vente på daggry. Den ene sjåføren hadde reist denne vegen i elleve år fram og tilbake hver uke og visste om ørkenens farer, men også hvordan man skulle redde seg unna dem.

 

 

 

 

 Nairn buss står fast i ørken wadi

 (sandgjørme/myr)

 

 

 

Tredje dags morgen våknet vi ved soloppgang ganske uthvilte på tross av den sittende stillingen vi hadde inntatt hele natten, og nå var det liv og rørelse rundt oss.

Nairns store søsterbuss hadde kommet oss til hjelp. Med sterke jernkjettinger ble bussen vår dratt opp av dyndet, og snart var vi atter på veg. Mil etter mil var marken som en leirvelling. Ørkenen hadde fått regn, velsignet regn. Vi så andre biler sitte fast i gjørma og var mer enn takknemlig over å sitte i den store Nairnbussen som aldri foretar denne ørkenreisen alene, men alltid har en sen søsterbuss med i samme retning.

 

Da vi nærmet oss den store floden Eufrat, ble terrenget mer ujevnt, men der var det til gjengjeld ordentlig veg som ikke var avhengig av værlaget. Vi begynte å se planter, kamelhjorder, hus og mennesker. Men vi var åtte timer forsinket da vi kom til grensestasjonen i Irak, der vi skulle vise våre pass og der vi skulle spise froost.

 

Etter at vi hadde passert Eufrat, gikk reisen gjennom ørken til vi endelig ved Tigris kom fram til bebodde strøk. Der ligger den nåværende hovedstad i Irak, Bagdad. Ved tollstasjonen i Bagdad ble vi møtt av KFUMs sekretær, som førte oss over floden til samfunnets vakre hjem. Det ble sagt oss at bordet sto dekket og at det var varmt vann i badeværelset, begge deler var kjærkomment. Det var deilig å få røre på bena igjen etter å ha sittet stille i en buss i tre dager.

 

 

Om kvelden holdt vi rådslagning i reiseselskapet. En kjemtmann, en innfødt fra Bagdad som vi kan kalle Peter, hadde et fint program til en rimelig pris. Det var en busstur på tre dager ned til Eden, Ctesiphon, Kuth, Amarah, Basra, Babel, Kish, Birs Nimrod, Ur i Kaldea og tilbake igjen. Hotellopphold og mat var inkludert i prisen.

 

En annen autoritet, KFUMs sekretær i Bagdad, påsto at en slik reise kanskje kunne lykkes, men hvis det ble regn, risikerte vi å bli sittende fast på de dårlige vegene ved kanalene. Dessuten hadde det aldri forekommet at noen hadde reist med buss til slike trakter. Videre fantes det ikke hotell der for europeere. Risikoen var for stor, mente han, ved å våge seg ut på et slikt eventyr.

 

Dette høtes jo ikke bra ut for oss. Men etter mange vakre taler og kloke innlegg om spørsmålet, vedtok vi likevel å godta Peters forslag etter at vi først hadde vært ute en tur og prøvekjørt bussen hans.

 

Tidlig den neste morgen stuet vi oss sammen i bussen med kåper, pledd, puter, termosflasker og et førsteklasses reisehumør.  Vår sjåfør var en ekte kaldeer, og ved hans side satt Peter alltid rede til å forklare severdighetene for oss.

 

Vi passerte storelva Tigris et par ganger og kom siden til Eufrats vakre strender. Der inntok vi lunsj i daddelpalmenes skygge.

 

Vi var så heldige å ha med oss tre arkeologer. Deres foredrag på åstedene var mer verd enn all verdens reisehåndbøker tilsammen.

 

Endelig stod vi på ruinene av det store, store Babylon, i Belsasars store festsal, ble det sagt, der den guddommelige handa skrev ”mene, mene, tekel!” på muren. Hvor fantasien blir satt i sving her! Kanskje løvehulen der Daniel måtte tilbringe en natt, lå der borte under den stolte løvestatuen!? Og den brennende ildovnen som Nebudkadnesar befalte å gjøre syv ganger hetere enn de hadde funnet for godt å opphete den, der gudesønnen gikk midt i mellom sine tre trofaste! Ett er sikkert, Gud har åpenbart seg på dette sted. Hans røst har talt her. Ruinene taler sitt mektige språk den dag i dag. Her drømte Nebudkadnesar og Daniel om store tider for sine folk.

 

Og nå ligger det før så stolte Babylon i ruiner!

 

Vi fòr videre over vidstrakte sletter, som engang har båret rike frukter. Der gikk det nå kyr, bøfler, geiter, esler og kameler og beitet sammen. Tanken gikk uvilkårlig til beretningen om Nebudkadnesars ydmykelse, da hans ”bolig var hos narkens dyr, og han åt urter likesom oksene”. Men han ble atter den mektige kongen av Babylon og ”lovet den Høyeste”. Det Babylon vi så, er et rystende eksempel på den menneskelige herlighets forgjengelighet, og en kjenner seg liten innfor den Allmektige, den Evige om hvem det heter: ”Du blir den du var.”

 

Langs elvekantene – der engang Israels barn hengte harpene sine i piletrærne- stod det hele skoger av daddelpalmer med modne frukter.

 

Bussen fór forbi byer, innbyggerne her syntes de fleste å tilhøre ”ledighetskomiteen” der de satt i de åpne kaféene og storglante etter oss. Vår buss var den første som hadde fart igjennom de traktene, og myndighetene som tok sitt ansvar alvorlig, hadde sendt med et par soldater til å beskytte oss.

 

Ved kveldstid kom bussen til Divanieh, der vi skulle overnatte. Peter hadde forlatt oss i Hillah for å reise foran og ordne for oss til natten. Vår sjåfør stoppet bussen midt i byen, og menneskene stimlet sammen fra alle kanter. Men Peter og hotellet visste ingen noen ting om. Der satt vi da og ventet, støvete, sultne og ømme i hoftene etter tolv timers reise i den ubekvemme bussen.

 

Endelig kom Peter for å føre oss til hotellet. KFUMs sekretær hadde hatt rett – det fantes ikke noe hotell.

 

Vi ble ført gjennom mørke ganger og opp bratte trapper til vi endelig havnet oppe på et tak som gynget under oss. Peter hadde i dagens løp kjøpt en del senger, madrasser og stikktepper, og der var det alt sammen oppe på taket under åpen himmel, det var riktignok en vakker stjernehimmel. På et bord lå det flatbrød og et stort fat med stekte, kalde høns. Sengene oppredde og bordet dekt! Det så interessant ut. Hva behøvde vi vel mer?

 

Pasjaen i byen hadde fått underretning om vår ankomst, og snart sto hans offiserer rundt oss og voktet alle våre bevegelser. Vi kunne egentlig ikke foreta oss noe. Og taket gynget under oss som om det hvert minutt kunne styrte sammen under oss og hele hotellet. Det var en overmåte komisk situasjon. Her gjaldt det tydelig bare å ”vente og se”. Det som hendte, var da også overraskende nok.

 

Pasjaen mente tydelig at en stor ære var vederfaret hans by ved at vårt blandede selskap hadde kommet dit, og syntes nok det var en skandale at så langveisfarende fremmede skulle bli mottatt på denne måten i Abrahams gjestfrie land. Og en liten stund senere befant vi oss som gjester i pasjaens gjestehus i en vakker inngjerdet hage ved Eufrats strand.

 

I Østerland har hver reisende sin bylt med sengeklær med seg, og derfor fantes det hverken senger eller sengeklær i pasjaens gjestehus, heller ikke var det møbler der. Men det var to rom, og vi hadde tak over hodet.

 

Der satt vi nå på trappen og så oss omkring. Noen klatret opp i bussen igjen og satt der og ventet. Klokken var ti om kvelden.

 

Fra pasjaens eget hus ble det sendt ned tjue stoler, og vi var ikke sene om å ta dem i bruk. En stor vannmelon hadde vi i bussen. Den delte vi, og slokte i hvert fall tørsten. Men sultne som vi var, begynte vi likevel snart å undres på om det ikke hadde vært best å bli på taket hos de stekte hønsene og flatbrødene.

 

Bortimot midnatt kom imidlertid både sengene, madrassene, brødet og hønsene og en kasse med porselen direkte fra forretningen. Og nå fikk vi det travelt. Noen hentet vann, noen pakket opp tallerkener, andre dekte bordet, og atter andre redde opp sengene. Snart var alt klart. Og vi gjorde ære på maten den kvelden.

 

Natten ble kort. Klokken fem vekte reiselederen oss. En komitè ble oppnevnt til å takke pasjaen for hans ubeskrivelige vennlighet ved å ta imot oss, og han kom i egen høye person ut fra soveværelset og hilste på oss og nedlot seg endog til å bli fotografert sammen med oss. Så ble vi innbudt til å tilbringe ennå en natt der!

 

Ruinbyen Ur i Kaldea ligger nær stasjonen av samme navn på linjen Bagdad-Bashra. Et stykke derfra ligger byen Nazarie ved Eufrats strand. Denne delen av elva hadde Abraham for øynene da han som liten gutt sprang og lekte ved elvekanten.

 

På tilbakevegen fra Ur så vi store flokker på mange hundre kameler som vandret nordover. Kvinner, barn, løsøre, alt var bundet fast ved salene. Også en brud kom ridende fram etter vegen vår i den vakreste brudestol jeg noen gang har sett. Den hadde form som englevinger og var innlagt med perlemor og elfenben.

 

Det var en lang dagsreise. Landskapet var ensformig. Her og der så vi dyrket mark mellom kunstige kanaler, der vokste det hvete, bomull, ris, agurker osv. Vi fòr stadig forbi kameler, rapphøns, storker, ja, til og med sjakaler viste seg for oss.

 

I hver landsby måtte vi stoppe så soldatene kunne få avløsning. Men det var langt mellom landsbyene. Alltid satt det ørkesløse folk utenfor husene, og på gatene lekte skitne barn.

 

Sent på kvelden kom vi tilbake fra Ur til gjestehuset hos pasjaen i Divanieh. Her ventet bordet duket i offisersklubbens hage under store daddelpalmer. Det ble en herlig kveld.

 

Det var nesten med sorg vi forlot Divanieh. Vi hadde sannelig fått se Abrahams gjestfrihet. Hele byen var på benene og eskorterte oss ut av byen. Vi fikk med ny politivakt.

 

Vi reiste nå til Birs Nimrod, der ruinene av Babels tårn ennå reiser seg mot himmelen.

 

En av regjeringens embetsmenn som fulgte oss fra Nimrod til Kish, fortalte at han hadde vært cicerone for den svenske kronprins både i Babylon og Kish. Kronprinsen hadde vunnet alle som han kom i berøring med, ved sitt folkelige vesen.

 

Den siste kvelden i Bagdad ventet det oss en ekstra fornøyelse da Peter som hadde rike kaldeiske slektninger, bød oss på te i deres hjem. Der traff vi en ung kaldeer som var skolekamerat og fortrolig venn til den unge kongen av Irak og ansatt i hans tjeneste. Av den svenske kronprinsen hadde han fått en medalje som han var svært stolt over og ofte viste fram. Jeg var den eneste svensken i selskapet og derfor innbød han meg og en ung kanadisk pike som mye holdt seg til meg, på biltur gjennom det vakreste av byen.

 

 – Omsider kom avskjedens stund. For siste gang vandret vi over den lange gyngende brua over Tigris. På den andre siden ventet bussen, bagasjen og Bagdadvennene. Vår trofaste Peter stod der med fanget fullt av vakre roser, som dessverre var visne før vi hadde forlatt kongeriket Irak.

 

Så fòr vi igjen gjennom søle og sumper og kom smått om senn til finere veger og passerte også noen små araberbyer. Den andre dagen ankom vi svært trette til Palmyra, og vi var derfor ikke lite heldige da vi lykkelig ankom Damaskus om kvelden samme dagen.

 

Reisen til Babylon var verd hva den kostet. Vi har med egne øyne fått se omfanget av det uoppfylte løftet:

”Din ætt gir jeg dette land, fra Egypts elv like til den store elv, elva Frat.  1. Mos.15,18

 

 

 Kart med avmerket linjer for området mellom de to elvene Nilen i Egypt og Eufrat i Syria og Irak. Vi ser også avmerket bla Jerusalem, Damaskus og Bagdad (nær området for Babylon)

 

 

 

 

 

(Bilder av Nairn-busser hentet fra disse nettstedene: Her og her. )

Fram til del 6 ->

<- Tilbake til del 4