Sett fra Oljeberget, del 2

Skrevet av: , publisert 29.04.2018

Fortsettelse av stykkene fra Israel 1947 og våren 1948, av Hilda Anderson.

Hun bodde på Oljeberget i sitt hus der, kalt Svenskbo. Og skriver om det hun opplevde i de årene hun bode i Israel - fra 1927 og fram til den jødiske staten ble gjenopprettet, våren 1948.

9. Beduinenes liv

Beduinene er en sterk og stolt slekt. Deres aner strekker seg langt tilbake i tiden. Stamfaren er ingen ringere enn patriarken Abraham. Stammoren, Hagar, ligger – etter hva historien beretter – begravet i Mekka som hun oppdaget da hun flakket om i den arabiske ørken over to tusen år før den store profet ble født. Beduinene er muhamedanere.

 

Ismaels, Abrahams første sønns etterkommere, har fulgt i sin fars spor. De elsker det frie naturlivet og ørkenen og flytter omkring som nomader. Med full rett kan det sies om dem at de lever et vilt liv. Og likevel – i all sin ville frihet praktiserer de mange gode seder og har sine uskrevne lover som nøye har blitt fulgt gjennom årtusener.

 

En beduinyngling fra Trans-Jordania har fått plass som landsbylærer i Jerusalemstrakten. Han er født i en grotte i Edoms gamle hovedstad, Petra. Denne rosenfargede, døde byen med minner i sten fra en svunnen storhetstid er nå bebodd av beduiner som har tatt i besittelse ”Moses-kilden” og området der omkring, et område som har godt med vann. Lærerens far er en rik beduinhøvding. Han eier store hjorder av kameler, esler, geiter og får. Hans formue i penger er nedgravd i jorden, hvor vet bare høvdingen selv. Toogsytti familiemedlemmer bor sammen i denne store grotten som antagelig engang har vært et tempel. Det er den etthundreogti år gamle farmor med sine tolv sønner og deres familier.Faren har hatt elleve hustruer. Noen av dem hadde han sendt tilbake til foreldrene av den enkle grunn at de ikke behaget ham lenger.

 

Hustruene hadde stor respekt for hans far, fortalte den unge landsbylæreren meg. Når de trettet, tok han en lang pisk og slo dem alle sammen. Våget noen nabo seg til å angripe hans buskap, ble han drept uten varsel, og stadig lå han i strid med beduinstammene rundt om.

 

Hustruenes liv er et eneste slit. Bare lærerens mor behøver ikke lenger gå og gjete sauene, men får arbeide i grotten eller teltet med veving og matlaging. Og det er fordi hennes sønn er ”lærd”. Sin lærde bane begynte han på følgende originale måte. Faren hadde sendt ham til Palestina med en del dyr som skulle selges. Han solgte dyra, beholdt selv pengene og søkte seg plass som lærer! Det lyktes for ham. Nå våger han ikke å vende tilbake til faren.

 

Læreren fra Petra fortalte også hvordan han fikk sin første brud. Prisen for henne var tre kameler. Den andre hustruen kostet førti sauer. Infen vidløftige seremonier forekom ved beduinenes bryllup. De stilte seg opp på en sten og tok himmelen og jorden til vitne på sin handling. Eden er ikke mer bindende enn at de kan sende hustruene fra seg når de vil, likevel ikke før tre måneder er gått. Bruden må ifølge skikk og bruk rømme fra teltet den første natten og brudgommen skal lete etetr henne i fjell eller ørken til han finner henne, og så bære henne til teltet som er slått opp omtrent tjue meter fra foreldreteltet.

 

”Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La meg se din skikkelse, la meg høre din røst!” (Salomos høysang)

”Gullkjeder vil vi gjøre deg med sølvprikker på” Kjeder av gull og sølv bærer beduinkonene til hverdags. Hvis en hustru mishager sin make og blir sendt hjem til foreldrene, blir det ansett å være en stor nåde om hun får beholde sine smykker og bryllupsklær.

 

Beduinkvinnens hals er alltid vakkert prydet, men hodet er ukjemmet. Om det skriver Salomo så betegnende: ”Dit hår er som en hjord av geiter som leirer seg nedover Gileadfjellet”. Uten hjelp fra noen tannbørste lyser kvinnenes tenner kritthvite i det mørke ansiktet.

• ”Dine tenner er som en hjord av klippede får som stiger opp av badet”. ”Se ikke på meg fordi jeg er så sort, fordi sola har brent meg.”

 

Fordi hun bærer alle sine byrder på hodet, lærer beduinkvinnen seg allerede som barn å gå spenstig og rak. ”Hvor fagert du skrider fram i dine sko, du høvding-datter!” ”Med din ranke vekst ligner du en palme.”

 

Kvinnenes flittige hender spinner og vever alt det som trengs til i hjemmet. Mens vi må ha de mest innviklede redskaper og maskiner for både spinning og veving, anvender disse naturmenneskene fremdeles de mest primitive og enkle hjelpemidler, og med disse lager de vidunderlige mønstre, rene kunstverk av sterk vevning. Når de vever teltveggene, merker de ut skillet mellom mennenes og kvinnenes avdeling ved en innvevd linje, kunstferdig laget. Eselsalene, gjestemattene og annet er gjort med den største kunstferdighet om et par trebeter og holdes utstrakt på marken ved hjelp av fire påler.

 

Alle piker – hvor små de enn er – kan spinne uten rokk mens de går på arbeidet. En slags trepinne som de holder i den ene handa, er deres eneste hjelpemiddel. Fargingen er også så primitiv som den vel kan være, men ikke desto mindre er fargene ekte og sammensetningen harmonisk og smakfull.

 

Matlagningen er temmelig enkel i beduinfamiliene. Man spiser når man blir sulten. Brød bakes hver dag og er sammen med melken fra hjorden det viktigste i kostholdet. Oppvask forekommer ikke, heller ikke husrengjøring, de har ikke møbler å tørke støv av eller noe golv å skure.

 

Barna blir ofte født ute mens kvinnen går og gjeter sauene. Den lille bylten legges til rette i ermet på klærne – her er det alltid plass nok – og mødrene fortsetter arbeidet uten noen flere dikkedarer. Når barna kan gå, slippes de ut nesten  nakne og tar vare på seg selv, eller overlates kan hende i varetekt til eldre søsken.

 

Beduinene anvender aldri sterke drikker. Derimot drikker de mye te, sterk kaffe og røyker vannpipe. De lever enkelt og arbeider ute i det fri, og det bidrar nok til deres sterke fysikk. Når bakken inne i teltet blir for full av skitt – dyra lever under samme tak som dem selv – bytter de bare leirplass.

 

Handelen består mest av varebytte, sauer for sæd, geiter og esler for kaffe og sukker. Men det hender også at de kommer til storbyene med store flokker av kyr og sauer og drar tilbake med et par tusen kroner i lomma. Pengene graver de omsorgsfullt ned i jorda.

 

En av beduinenes uskrevne lover er at pikene skal arve en tredjedel og guttene to tredjedeler av farens formue. ”Øye for øye og tann for tann” praktiseres samvittighetsfullt. Det hender vel knapt at faren dreper sin sønn, eller sønnen dreper sin far, men ellers hører drap og slagsmål til dagens orden. Liv for liv. Blodskyld må etter deres lover sones med blod. Men en gjest og fremmed kan alltid kjenne seg trygg når han ommer for å finne beskyttelse i deres telt. Gjestfriheten er overordentlig stor, og det blir ikke spart på noe for å tilfredsstille den fremmedes ønsker.

 

Beduinene er en vakker slekt. Hverken smuss eller filler kan forandre inntrykket av deres fyrstelige holdning. Livet tar de overhodet lett – enda de bærer alle sine byrder på hodet. De som ikke bukker under som spebarn, blir oftest ganske gamle.

 

Sykdommer er sjeldne. For benbrudd fins ”de aller beste leger” på står de selv. De kjenner hvert eneste ben, og de vet å sette dem på plass. De er født til yrket. Det går i arv fra far til sønn, og deres kunst slår aldri feil. Her følger noen prøvede legeråd: Hodepine helbredes ved å drikke et avkok av bitre urter. Likeså mavesmerter. Øreverk helbredes ved vann som presses ut av et sauehjerte. For halsonde anvendes honning, for tannverk en viss sort gress. Små sår dekkes alltid først med jord deretter med kokt smør. I store sår, f.eks. skuddsår skal man først helle kokende smør deretter fimalt kaffe og noen vekster jeg ikke kjenner. Hvis ikke disse legende urter hjelper, anvendes glohett jern på eller ved siden av det syke stedet. Dette helbreder ”alltid” den syke fra ”alt” vondt som han måtte lide av. Et glohett jern på magen svir i begynnelsen, men det drar ut den vonde ”ånden” som en tror er årsaken til sykdommen. Alt dette fortalte landsbylæreren meg. Jeg kan legge til at også naboene mine, fellahins, har anvendt metoden å brenne bort det vonde og synes som beduinene: ”Det hjelper mot alt” De påstår at de ikke har hørt om noen som har tatt skade av behandlingen.

 

10. I Salomos hage

En times vandring fra Betlehem over fjellene i sørøst fører til en vidunderlig vakker dal med den herligste flora, som får vann fra Salomos dammer. Det er Artas som i eldre tid het Rimmon, det betyr granat-epler. Det er en grønn dal omgitt av majestetiske berg, gule og grå.

 

Både Mandrell og Edverd Robinson skriver i ”Biblical Researches in Palestine” (1837) om denne historiske plassen. Også palestinenseren Baldensberger, sønn til en pionérmisjonær i biskop Gobats skole, skriver om Artas som kong Salomos sommerresidens og plassen for inspirasjonen til ”Salomos høysang”. Den som en gang har sett plassen, elsker den. Jeg bodde en gang hos frk. Baldensberger, som hadde sitt hjem i den lille landsbyen Artas. Hun var et levende leksikon når det gjaldt blomster vi så på marken, og ellers en varm naturvenn ”som stod i stil til stedet.”

 

David voktet sauene på fjellene rundt Betlehem, det vet vi. Om sauene går ned mot Det døde hav, kommer de til det trange og farlige dalføret som leder til Adullams grotte, der det lurer farer av forskjellige slag. Mellom dette dalføret og Salomos hage finner man en grønn dal og rinnene vann. Alt minner om den treogtjuende salme:

 

”Herren er min hyrde, meg fattes intet,

han lar meg ligge i grønne enger;

han leder meg til hvilens vann.

 

Om jeg enn skulle vandre i dødskyggens dal,

Frykter jeg ikke for vondt;

For du er med meg,

Din kjepp og din stav

De trøster meg.---

 

Da David var blitt konge i Jerusalem, viste han sikkert sin barndoms yndlingsplass til sin sønn Salomo. Ingen annen plass i hele Judea svarer bedre til Salomos hager enn just denne, Artas.

Se Salomos høysang 6,11; 4,16 ; 5,1 og andre steder.

 

Jeg gikk ned i nøttehagen

For å se på dalens grønnende spirer,

For å se om vintreet hadde satt skudd,

Om granatepletrærne stod i blomst.”

 

Josefus, den kjente historieskriveren, forteller at Salomo elsket denne plassen på grunn av dens kilder, dens fruktbare jord og de vakre hager. Salomo skal ha hatt et palass på det lille runde fjellet mellom dammene og hagene. Alle slags frukttrær trives i denne dalen. Artas-honningen er kjent for sin fine smak, samlet som den er fra granatepleblomstene og fjellets rikt duftende flora.

 

Profeten Sakarias sier at ”hele landet, fra Geba til Rimmon sønnafor Jerusalem, skal bli som den øde mark”. En skal da merke seg at Geba ligger like langt nord for Jerusalem som Rimmon ligger sør for den. Rimmon er derfor sikkert Artas. Dette Rimmon var kongelig eiendom i hele den jødiske tiden. Kong Herodes ledet vannledningene helt bort til ”Herodianum”, det såkalte Frankberget, halvvegs mellom Betlehem og det Døde Hav. Der oppe fra ruinene av Herodes`palass på toppen av Frankberget har man den herligste utsikt til alle kanter. Salomos dammer ligger ovenfor hagene. De er et mesterverk. Nærmere tre tusen år gamle forsyner de ennå i dag Jerusalems innbyggere med vann.

 

Å få vandre i disse minnerike fjell og daler mellom Artas og Betlehem, Tekoa og Herodianum hører til det mest givende jeg har vært med på. Riktignok er det ørken bortenfor Artas, men til og med ørkenen blomstrer om våren. Beduinteltene ligger idyllisk i dalførene. Alt er fredfullt og beroligende, bare bikkjene gir fra seg noen iltre glam, men de må jo varsle gjestenes ankomst. Den gamle høvdingen kommer mot oss med sverd ved siden, patriarkalsk og respektinngytende, barbent og med en lang stav i handa. Vi blir innbudt til å hvile oss i skyggen av hans telt.

 

Kvinnene og barna samler seg rundt oss, og en ild blir gjort opp i nærheten av oss. Kaffebønner blir brent, duften sprer seg vidt omkring. En vakker, kunstferdig laget kamelhårs-matte brettes ut foran inngangen og vi nøler ikke med å slå oss ned på den. Det er deilig å få hvile ut etter vandringen. Vannet i ankeret vårt hadde tatt slutt i løpet av dagen, kaffe skulle smake herlig. Den sterke søte drikken med kardemomme i og uten fløte!

Ingen kan koke så god kaffe som beduinene.

 

Vi har litt nøtter med til barna, og min reisefelle taler til mennene rundt oss. Hun er en engelsk lege og vant til å omgås beduiner og tale med dem. Hennes virkeområde strekker seg ikke bare over hele Juda ørken, men langt sør for Hebron. I tre dager reiser vi mellom Artas og Herodanium og besøker beduinleirene der omkring. Det er en opplevelse. I den lille landsbyen Artas stifter vi bekjentskap med vår vertinne, frøken Baldensbergers fredsommelige naboer. Det er fellahin-muhammedanere som følger den gamle skikken å ta seg en ny hustru hver gang det av en eller annen grunn trengs mer kvinnelig hjelp i huset. Men mer enn fire hustruer på en gang har likevel ikke noen våget seg på, selv ikke her i Salomos hage.

 

11. Adullams grotte

Det er ikke alle palestinensere og heller ikke noen stor prosent av turistene som får tid eller anledning til å besøke Adullams grotte. Den som har vært så heldig en gang i livet, kan bedre forstå den bibelske beretningen om den.

 

Det er en lang dagsreise dit. Forberedelsene er de vanlige når man skal ferdes på eselryggen. Denne gangen foregikk rideturen på store muldyr. Det var en vakker dag om våren. Da er det grønt også i ørkenen og passelig  varmt.

 

Dagen begynte allerede mellom fem og seks om morgenen. Lederen for vårt lille selskap hadde vært i Adullams grotte flere ganger, og det var en trygg følelse å vite det.

 

Ferden går sørover, og vi stanset først ved ”Hyrdemarken” utenfor Betlehem. Fuglenes glade morgenkvidder minte oss om englesangen. Hyrdene var ute med sine saueflokker på Boas åker hvor hveten akkurat var behynt å spire. Muleslet mitt var nok det skikkeligste av dem alle sammen. Det holdt seg etter hva jeg ønsket sist i toget, snublet ikke en eneste gang, svingte forsiktig p den kronglete stien og skrek ikke som de andre. Et av eslene var svært uregjerlig og gikk helt sine egne veger, det ante sikkert at rytterinnen var usikker og satt på en eselrygg for første gang.

 

På toppen av Frankberget spiste vi frokost og nøt den vakre utsikten. Et par ærverdige menn kom hen til oss og ønsket nok å dele med oss av matsekken vår, men den var liten og dagen lang. Det fins ikke en eneste plass hvor man kan få kjøpt så mye som en bete brød eller litt vann hvis man ønsker det. Eslene måtte faste hele dagen.

 

”Når min ånd vansmekter i deg, kjenner dog du min sti.”

”Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.”

 

Kong Davids bønner blir forunderlig levende når man ferdes på de samme stier og veger som han gjorde. Allerede som gjetergutt fra Betlehem var han godt kjent i terrenget omkring fødebyen sin og visste om de grotter som engang skulle bli tilfluktstedet hans under flukten fra Saul.

 

”Så drog David bort derfra og flyktet til hulen ved Adullam; og da hans brødre og hele hans fars hus fikk høre det, drog de der ned til ham. Og ale som var i nød, eller som var trykket av gjeld, eller som var misfornøyde, samlet seg om ham, og han ble deres høvding; det var omkring fire tusen mann som var med ham.” 1. Sam 22,1-2.

 

Så bar det bratt nedover. Gang på gang måtte vi stige av salen og leie eslene. Endelig kom vi, utmaste, tørste og med ille forrevne klær til inngangen av den grotte som kalles Adullams. Et løssprengt klippestykke foran grotten måtte vi hoppe over for å komme fram til den lave åpningen.

 

Lite ante vi hvilke strabaser vi skulle utsettes for under vandringen gjennom grotten. I katakomber og pyramider har man vent seg til å måtte krabbe på fire og rive klærne mot veggene, men å komme fram her inne var verre enda! På mange steder måtte vi være glad til om vi kom fram på fire. Vår reiseleder hadde med lys, tau, fyrstikker og et kamera.

 

Han gjorde fast tauet ved inngangen, og gikk siden foran oss i mørket. Og vi fulgte trofast etter fra grotte til grotte, gjennom store og små labyrinter. Lysene sloknet gang på gang i hendene våre. Luften var kvelende. Svetten drypte av oss. Langt inne i mørket tok lederen et blitz-fotografi. Hadde vi villet, kunne vi ha vandret der inne i dagevis, for disse grottegangene strekker seg like til Hebron! Tenk om tauet skulle gå av eller noen skjære det av!

 

Det var likevel lettere å komme ut av grotten enn vi hadde trodd. Tauet holdt, og vi krøp lykkelig ut. Vi slo oss ned foran inngangen og åpnet nistesekken. Det smakte som det beste festmåltid dette fattigslige måltid etter vandringen i Davids og Sauls spor.

 

Vi red tilbake igjen over Betlehem og sang korsfarersangen: ”Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang.”

 

12. Bryllup i Gilo

Gilo er en gammel by i nærheten av Betlehem. Der hadde Davids rådgiver, Akitofel, sitt hjem. Den ligger på en fjellskråning, rik på oliven- og andre frukttrær, en av de mest naturskjønne steder i Palestina. Gilofolket er velsituert, og enkelte av dem eier både stenhus inne i byen og gårder på landet utenfor denne. Kvinnene er likesom i Betlehem kjent for sin skjønnhet og sine vakre drakter. Befolkningen er kristen, katolske og ortodoks kristne arabere.

 

Jeg har vært med i mange storslåtte bondebryllup hjemme i Skåne, men det jeg var med i Gilo overgikk dem alle.

 

Slektninger, venner og naboer samlet seg først i brudens hjem, kvinnene for seg og mennene for seg. Der ble det budt på forfriskninger, sunget og danset. Mens kvinnene danset foran bruden, sang pikene: ”Nå kommer brudgommen”. Det forekommer aldri at en kvinne danser med en mann, heller ikke danser kvinner i menns nærvær. Mennene danser senere for brudgommen i et annet rom.

 

Bruden var bare sytten år. Hun satt og tørket tårene, oppriktig bedrøvet over at hun måtte forlate foreldrehjemmet. Plutselig hørtes musikk, strengespill og cymballer. Det var brudgommen og hans følge som kom for å hente bruden til brudgommens hjem hvor bryllupet skulle stå. Brudens far fulgt av brudgommens far kom inn i kvinnenes rom hvor vi var samlet. Der gav faren sin datter til brudgommens far idet han sa ”Ta henne, nå er hun ikke lenger min, men din datter!”

 

Bruden tørket på nytt tårene med sitt fine silkelommetørkle. Så gikk brudgommen fram og kyste – ikke bruden – men brudgommens far på begge kinnene. Sin brud hadde han ikke ofret et blikk ennå.

 

Nå satte bryllupstoget seg i bevegelse med musikanter i spissen for brudeparet og de mellom seks og sju hundre bryllupsgjester. Vegen gikk gjennom byens ujevne gater til brudgommens hjem. Takene og gårdene var fulle av mennesker som nyfikent betraktet den brokete prosesjonen.

 

Det er en urgammel skikk dette at brudgommen skal komme ridende til brudens hjem for å hente henne til sin fars hus. Brudefølget drar fram under sang og spill. Melodien tykkes eiendommelig kjent – sannelig minner den ikke om den svenske Dalamarsj! Når man så er kommet fram til bryllupsgården, danser kvinnene for å gjøre bruden glad. Danserinnenes kjoler rekker ned forbi anklene, ermene i blusene er vide, forstykket er brodert i rødt, og utenpå bæres en fløyelsvest med gullbroderi. Det er en tung drakt, varm, ubekvem og upraktisk, men likevel fortryllende i bryllupsdansen. Disse drakter er selvfølgelig veldig dyre. I dette tilfellet skulle brudgommens far ha bekostet både dem, brudens, gjestenes og musikantenes drakter. Et godt eksempel på Gilofolkets gode økonomi og evne til å ”representere”.

 

13. Slekten fra Medina

eDet hendte en gang for et par hundre år siden at en familie forlot sitt hjemsted i nærheten av Medina og slo seg ned på østsiden av Jordan. De nedstammet fra Ismael, Abrahams førstefødte sønn, og var således hva man  i våre dager kaller arabere. Men de var kristne. Like siden urkristendommens tid har Kristus blitt forkynt også i Arabia, og denne familien tilhørte den gamle greske ortodokse kirke.

 

Som beduinene hadde de sine saueflokker og bodde i telt på et av fjellene i Transjordania. Gang på gang ble de utsatt for forfølgelse fra bekjennere av Islam. De led dog dette i tålmodighet og forble tro mot sin kristne lære.

 

Men så ville ulykken at en muhamedansk prest (en sjeik) forelsket seg i en pike som tilhørte denne slekt. Foreldrene vegret seg mot å gi sin datter til en muhamedaner. Det er utenkelig selv i dag og må ikke hende at en kristen araber gifter seg med en muhamedaner. Religionen, ikke nasjonale spørsmål, skiller dem ubønnhørlig fra hverandre. Muhamedanerne ble opphisset og truet med å drepe både piken, hennes foreldre og hele hennes slekt. Da var det at de flyktet overJordan til Palestina og slo seg ned i Efraims fjellbygd.

 

En del av slekten ble dog igjen på den andre siden, og ennå i dag to hundre år etterpå kommer de en gang hvert år for å hilse på hverandre og se hvordan det står til. Det er vanlig at de som kommer østfra har med seg en sau som gjestegave til slekten i Palestina, og de som bor i Efraims fjellbygd tar med seg oliven og andre palestinske frukter når de besøker slekten på den andre siden av Jordan. Ved disse spesielle slektmøter er det fest og gammen i flere dager. Selv om en skal måtte selge smykkene, må det ikke skorte på god mottagelse og godt underhold. Det erikke sjelden at gjestfrieten i Østerland er ruinerende for dem som øver den.

 

Denne gamle Medinaslekt i Efraims fjellbygd har nå et stort jordgods med mange kilder, fiken- og vindrueplantasjer og olivenhager med egne oljepresser. Mange av dem har oppnådd framtredende plasser i regjeringens tjeneste og gjennom flid og sparsommelighet blitt rike og aktede menn. Det er et kraftig og vakkert folk som strengt holder på ættetradisjonen og stolt regner sin slekt til over to tusen medlemmer.

 

14. En søndag i Jerusalem

”Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! Jerusalem, du velbygde! Du er lik en by som er tett sammenføyd. Dit drar stammene opp, Herrens stammer, som et vitnesbyrd for Israel, for å prise Herrens navn.  der er dommerseter satt fram, troner for Davids hus. Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg! Fordi Herren vår Guds hus er der, vil jeg søke ditt beste.

 

Salme 122,2-9

For Herren har utkåret Sion, han ville ha det til bolig: Dette er mitt hvilested for all tid. Her vil jeg bo, fordi jeg har lyst til det. Hennes føde vil jeg storlig velsigne, hennes fattige vil jeg mette med brød. 

 

Salme 132,13-15

Hadde ikke Herren vært med oss - så kan Israel si - hadde ikke Herren vært med oss da mennesker sto opp imot oss, så hadde de slukt oss levende da deres vrede brant imot oss. Da hadde vannet skyllet over oss, strømmen hadde gått over vår sjel. Da hadde de gått over vår sjel, de stolte vannene.

Lovet være Herren som ikke lot oss bli til rov for deres tenner. Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsluppet. Vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord.

 

Salme 124

De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står for evig.  Rundt omkring Jerusalem er det fjell, og Herren hegner om sitt folk fra nå av og til evig tid. 

Salme 125,1-2

 

Mange ganger har de stridd mot meg helt fra jeg var ung - så kan Israel si. Mange ganger har de stridd mot meg helt fra jeg var ung, men de har ikke seiret over meg.  De skal bli til skamme og vike tilbake, alle de som hater Sion. 

Salme 129,v1-2,v5

 

 

 

Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning er hos ham. 8Han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger. 

 

Salme 130,7-8

For Herren har utvalgt Jakob, han har gjort Israel til sin eiendom. Lovet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja!

 

Salme 135, v 1 og 21

Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg! 

 

Salme 137 v 5

Salmistens ord blir mine på min vandring en søndagsmorgen over Kedrondalen og gjennom Den hellige stadens gamle port til en kirke på Sion. Kirkeklokkene ringer i mine ører der jeg vandrer fram på de stier hvor min Herre og Mester engang vandret.

 

 

Det er bratt og stenet veg, et bilde på enhver Sionsvandrers veg til det himmelske Jerusalem. Uten nød, trengsel og forfølgelse hadde salmisten aldri kunnet skrive disse ord som i enhver liten detalj finner gjenklang i ens hjerte, særlig hos den som også har fått være en Sionsvandrer til det jordiske Jerusalem.

 

15. Påsken i Jerusalem

Fra vinduet i storstuen på Svenskbo kan jeg se hele Jerusalem, både gamlebyen og nybyen utenfor murene. Midt i sees en haug, tett besatt med gravstøtter. Det er ”Gordons Golgata”.

Så kalles plassen etter den engelske generalen som besøkte Palestina på 1800-tallet og utpekte denne plassen som Golgata og hagen som ligger opp til plassen for Jesu grav. I denne hagen finnes en gammel vinpresse og en grav som er hogd ut i fjellet.

Om dette er hagen til Josef fra Arimatea, er ikke godt å avgjøre, men ett er sikkert at både hagen og den åpne graven stemmer ganske godt med beskrivelsen av dette sted hvor påskens store under skjedde. Og kan man i Betlehemstraktene oppleve en stemningsfull julenatt, så kan man ved Gordons Golgata oppleve en virkelig påskemorgen.

 

Påsken i Jerusalem har for øvrig mye å by en fremmed, og byen er da også i påskeuken overfylt av pilegrimer. Ofte kan det være vanskelig nok å oppdrive et rom på hotellene. Berømte menn og kvinner, fyrster og adelsmenn, fattige pilegrimer og alminnelige turister stimler sammen i de trange gatene, i kirker og hoteller, i forretninger og på de hellige plasser. Ingen plass kan være mer internasjonal enn Jerusalem i disse dager, for både jøder, kristne og muhamedanere feirer høytid der samtidig.

 

De pilegrimer som kommer til Jerusalem for å feire minnet om hva som hendte for mer enn 1900 år siden da Pontius Pilatus var landshøvding, det som disiplene talte om på veg til Emmaus,- de begynner å feire høytiden allerede palmesøndag. Da vandrer de ut til byen Betania for å gå den samme veg over Oljeberget hvor kongenes Konge engang dro fram under folkets hosiannarop. Skaren stanser av og til for å lytte til palmesøndagens evangelium, f.eks. ved plassen der vegene skilles og der det eslet stod bundet, som disiplene skulle løse og føre til ham. Et esel bruker å stå bundet her mens folkeskarene med palmer i hendene drar forbi.

 

Skjærtorsdag pleier man å delta i den stille vandringen på Via Dolorosa over Kedrondalen til Getsemane, og så dveler man i tilbedelse natten igjennom ved minnet om Frelserens kamp da han tømte den kalk som han i følge sin Fars vilje måtte tømme. Over selve plassen hviler en underlig stemning av høytidelig alvor. Ingen kan komme dit uten å gripes av det. Det hviler over plassen en stemning av hellig grunn.

 

Gravkirken er i påsken målet for de fleste turisters vandringer. Det foregår i denne tid flere interessante seremonier som fot-tvetningen, den hellige ilds fest o. l.

Trengselen og varmen i gravkirken under disse seremonier er nesten uutholdelig.

 

Aldri kommer jeg til å glemme min første påske i Jerusalem da jeg fikk sitte til bords og spise påskemåltid på jødisk vis sammen med en hundre jødiske pilegrimer fra India, Kina, Amerika, Europa og andre deler av verden.

I påsken bruker man ofte å foreta innvielser av forskjellige institusjoner og nye foretagender, og er man da heldig, får man bli med på det. På det store amfiteatret oppe ved det hebraiske universitetet på Oljeberget holdes altid en konsert. Den blir besøkt av tusener av tilhørere som nyter den mest storslagne utsikt man kan tenke seg samtidig som de lytter til musikken til Händels ”Judas Makkabeus” eller en annen bibelsk tekst som det er satt musikk til.

 

En og annen hyrde lytter til på avstand, støttet til staven sin og omgitt av hjorden som beiter på skråningen ved Juda ørken. Teksten blir sunget på rent hebraisk og det er forunderlig å høre Bibelens beretninger på det språk som det engang ble skrevet ned på. Tross de store menneskeskarer som samles der ute under Palestinas blå himmel, råder den mest fullkomne stillhet og ro.

 

Den jødiske påsken, den fjortende Nisan, er en stor høytid og fordrer lang forberedelse. I hvert hjem samler man seg til denne den fornemste av årets høytider. Husfaren leser beretningen om utgangen av Egypt. Deretter kommer måltidet som varer i timevis. Man eter bitre urter for å minnes den bitre lidelse, man eter stekt lammekjøtt (skulderbladet av ett lam). Etter templets ødeleggelse i år 70 e. Kr. Har jødene ikke hatt noen plass hvor de kunne slakte påskelammet i følge den uttrykkelige befaling i 5. Mosebok 16: ”Du må ikke slakte påskeofferet i noen av de byer som Herren din Gud gir deg, men på det sted Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der, skal du slakte påskeofferet om aftenen, ved solens nedgang, på samme tid som da du dro ut av Egypt.”

 

Matzot, det usyrede brødet, er en viktig bestanddel i jødenes påskefest. Ikke bare til brød på bordet, men også til matlaging brukes ikke noe annet mel enn matzotmelet. Det usyrede brødet framstilles for tiden ved fabrikker i Palestina som sysselsetter et stort antall arbeidere for å tilgodese behovet under påskeuken. Framstillingen overvåkes meget nøye av rabbinere. Følgende samtale med en jødinne kan tjene som eksempel på hvor nøye de tar det med sine vedtekter for påsken.

 

”Jeg kan ikke komme i påsken, for det finnes vel gjæret brød i huset deres,” sa jødinnen. ”Men jeg bruker jo også usyret brød”, svarte vertinnen. ”Ja, men kaskje har dere ikke korkt alle karene deres eller sett nøye etter at gjæret brød ikke fins i huset deres, og da er huset deres ikke så rent som vår lov krever det forat en jøde skulle kunne spise der i påsken”.

 

1 3. Mosebok kap. 23,5 står det: I den første måneden, på den fjortende dag i måneden, mellom de to afenstunder, er det påske for Herren. Og på den femtende dag i samme måned er det de usyrede brøds høytid for Herren; i syv dager skal dere ete usyret brød. På den første dag skal dere holde en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre noen arbeidsgjerning.

 

Ved det hebraiske universitet så vel som i alle jødiske skoler begynner påskeferien allerede ved Purim, den fest som feires til minne om jødenes redning fra Hamans anslag. Da den kommer noen uker før påske, blir påskeferien på omtrent en måneds tid. I påsken innstiller til og med bussene sine turer, for ingen arbeidsgjerning skal de gjøre. Det er virkelig helg.

 

Påskemåltidet avsluttes med den samme salme som ble sunget ved det påskemåltid som Jesus holdt med sine disipler, slik Matteus forteller: Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

 

Også araberne feirer en stor høytid i påsken. ”Nebi Mosa”. Navnet betyr egentlig ”profeten Moses” hvis formentlige grav da besøkes av tusenvis av pilegrimer. Disse slår leir i ørkenen rundt graven og tilbringer noen dager der. Før reisen samles skarene på tempelplassen som da ikke tillates å bli besøkt av andre enn rettroende muselmenn. Når så toget i mak drar fra tempelplassen gjennom Jerusalems gater, ned gjennom Kedrondalen og bortover Jerikovegen, da samler turister og innfødte seg i store skarer for å se det underlige følget. Stor-muftien, muhamedanernes åndelige og verdslige leder, rir i spissen på en vakker traver og blir hilst av Jerusalems guvernør og borgermester. Med ansiktet mot Mekka ber en så en bønn til Allah.

 

De  nysgjerrige stimler sammen i vinduer og på balkonger og andre tilgjengelige utsiktsplasser. Fra taket har man et utmerket overblikk over det brokete skuespillet, men de som ikke greier å få noen annen plass, får nøye seg med å kranse gatene der toget drar fram. Av og til gjøres holt, og mennene utfører underlige danser, enkelte rir på hverandres rygger omtrent når barn leker ”hest og rytter”. De svinger store sverd og synger sine sanger under eggende musikk, mange av disse sangene forherliger Saladins sier over korsfarerne.

 

Et interessant bilde er også den store menneskemasse som venter langs gater og veger på toget. Landbefolkningens kvinner staset til i sine fargerike broderte drakter som vel ikke brukes mer enn denne ene gangen i året på deres nasjonale fest, Nebi Moses. Fra tidlig om morgenen til sent på kvelden sitter de blant sine venner og kjente, venter på toget mens de spiser nøtter og slikkerier, viser fram broderiene på sine drakter og nyter friheten. Også barna elsker disse festlighetene som er den viktigste fornøyelsen i hele året.

 

16. Samaritanernes påske

Av de mange sekter som fins i verden, er sikkert samaritanerne i Nablus i Samaria blant de eldste. De regner sine aner og sin tilblivelse tilbake like til ypperstepresten Eleasers dager, han som med sin egen håd skrev deres lovbok, Tora-rullen, som vises fram for penger og sies å være de eldste fem Mosebøkeri verdn.

 

Egentlig går deres historie tilbake til omkring år 420 f. Kr. Etter det babylonske fangenskapet ble nemlig noen kolonister sendt til de ødelagte byene i Samaria, men ville dyr for så voldsomt fram mellom dem at de fant det nødvendig å be om en jødisk prest som kunne undervise dem om hvordan de skulle tilbe og dyrke landets Gud og reddes fra villdyra, Guds straff. De prestene som var ført med i fangenskap til Babylon, ble da sendt tilbake for å lære kolonistene hvordan de skulle frykte Herren. Og resultatet av den undervisningen leser vi om i 2. Kong. 17: ”De fryktet Herren, men dyrket også sine egne guder på samme vis som de hedningefolk de var bortført fra.”

 

Dette er opphavet til samaritanernes sekt. De fikk en del av den jødiske Bibel, de fem Mosebøkene og antok noen jødiske seremonier som de blandet med egne skikker for gudstjeneste. Sikem ble hovedstaden deres, nå heter den Nablus.

 

I fjerde kapittel i Esras bok får vi et lite innblikk i forholdet mellom samaritanerne og jødene som vednte tilbake fra det babylonske fangenskapet. Da samaritanerne ikke fikk lov til å hjelpe jødene med å bygge opp templet i Jerusalem, bygde samaritanerne sitt eget tempel på berget Garisim. Dette ble årsaken til det lange fiendskap mellom jøder og samaritanere. Jesu samtale med den samaritanske kvinnen bekrefter også dette. Jødene hadde ikke noe samkvem med samaritanerne, men de hadde den felles forventning om Messias som skulle komme og velsigne dem, og hjelpe dem i deres nød og skaffe dem anseelse og ære.

 

De kristne fordrev samaritanerne fra berget Garisim og bygde en kirke der oppe. Keiser Justianus førte opp en strek festning omkring den til forsvar mot samaritanernes ville angrep. Sykar, en liten by ved foten av fjellet Ebal rett overfor Garisim, ble under korstogene gang på gang inntatt og plyndret og innbyggerne atspredte. I det tolvte århundre samlet de seg igjen til sitt gamle hjem for å tilbe på fedrenes hellige berg, Garisim, og det gjør de den dag i dag. Samaritanerne tror at Abrahams offer foregikk på dette fjellet, likeså Jakobs drøm ved Betel. På toppen av GArisim er deres aller helligste. Dit vender de seg når de ber, og de tar skoene av når de nærmer seg den ålassen.

 

Interessante fortidslevninegr fins fremdeles etter den kristne kirken og festningen, og trolig etter det gamle templet.

 

Tolv store stener på vestsiden av ruinene sises å stamme fra Jordan, et minne fra den underbare overgangen under Josvas ledelse. Josva bygde etter Herrens befaling et alter på fjellet Ebal rett overfor GArisim og leste alle lovens bud for folket etter at de hadde kommet inn i Kanaans land. Jos. 8,30-35. Dalen er ikke bredere enn at man godt kan forestille seg at loven kunne høres av folket som lå i leir på skråningen.

 

Det er en selsom opplevelse å være til stede ved samaritanernes påskeofferfest. Samaritanerne slår da opp sine telt på et platå oppe på toppen av fjellet, hver familie for seg. Ypperstepresten har sitt eget telt hvor han trakterer en del europeere. Vi ble budt arabisk kaffe, limonade og slikkerier av hans høyhet selv. Den store ypperstepresten er en pratsom vert hvis tanker ikke synes å være opptatt med den seremonien vi var kommet for.

 

Utsikten fra fjelltoppen er vidunderlig vakker. Det blåser ganske friskt. Barna, særlig guttene er på ferde overalt. Politi passe på turistene som står rundt saueflokken som skal ofres. De forrettende prester har vanskelig for å ta sine øyne fra de underlige fremmede og passer sannelig anledningen i et ubevoktet øyeblikk til å be om ”backshish”.

Samaritanerne selv påstår at de feirer påsken på gammeltestamentlig måte. Men de hadde syv offerlam. Den helg som hviler over jødenes påske, kunne jeg ikke finne noe sted hos samaritanerne. Det hele syntes å være en grov spøk. Jeg vet ikke hvordan forberedelsene og selve slaktingen gikk for seg. Prestene leste velsignelsen over offerdyrene før de ble slaktet. Blodet ble strøet på pannene til de små barna og på teltdørenes sidestykker og over inngangen. Da slaktningen var over, satte man dyrene på spidd i forut opphetede grper i jorden. Disse gropene ble så dekket med jord slik at lammene ble helstekte og dampkokte på samme tid. Etter noen timer ble de så tatt opp igjen, og hver og en satte seg ned med sin familie i sitt telt for å ete påskelammet. En må vel tro at Det gamle testamentes jødiske påskehøytid var mer verdig sitt høye forbilde enn dette skuespillet var.

 

Samaritanerne ble igjen der oppe på Garisim for å spise og drikke og sove i teltene sine, men vi fremmede fulgte etter politiet nedover fjellet på en kronglete gangsti, enkelte på eselryggen andre til fots.

Vi tenkte på Jesu ord til kvinnen der nede ved Jakobs brønn: ”Dere tilber det dere ikke kjenner..... for frelsen kommer fra jødene”. Joh. 4,22.

 

Fram til del 3 (kap 17-26) ->

 

<- Tilbake til del 1 (kap 1-8)