Sett fra Oljeberget, del 6

Skrevet av: , publisert 19.06.2018

Dette er siste del av Hilda Andersson sin bok Sett fra Oljeberget, som ble utgitt i 1947. Interesante og lærerike skildringer som gir deg kjennskap til situasjonen i Bibelens land året før staten Israel blir gjenopprettet i moderne tid, 14. mai 1948.

 

I perioden fra ca 100 etter Kr. ble navnet Israel fjernet fra å brukes på landområdet. Den romerske keiser Hadrian bestemte at landområdet skulle kalles Palestina. (Dette navnet tok han fra det utdødde folkeslaget filistrene, ca 600 år f Kr.). Det har aldri eksistert en nasjon eller en stat med navn Palestina, helller aldri en folkegruppe/etnisk palestinsk folk.De som i vår tid, fra slutten av 1960-tallet kaller seg palestinere, er arabere. Navnet Palestina ble derfor allment brukt om landområdet frem til 14. mai 1948 da jødene erklærte sin egen stat for gjenopprettet - og gav det det historiske og bibelske navnet Israel.

Forfatteren bruker altså derfor "Palestina" - og ikke Israel -  i sin bok, som ble skrevet tiden før staten Israel ble gjenopprettet.

 

 

34. Transjordania

Vi reiste en dag fra Jerusalem gjennom Juda ørken og fulgte den store kongeveien forbi Jeriko, over Allenbybrua ved Jordan og kom inn på Emir Abdullas område. De transjordanske fjellene er høyere enn de Israelske, og når en har passert Es Salt, er det både overraskende og vakkert. Det fins flere trær enn i Israels land. Det gamle Gerash, som hadde vært en fristad på Israels kongers tid, har storslåtte utgravinger å vise fra den romerske tiden. Likeså har Rabbot Ammon, hovedstaden i Transjordania, et vel bevart romersk amfiteater.

 

Foruten severdigheter som Nebo, Karnak og Madaba hr vi Petra, byen i sten, nede i Edom. Den er en enestående severdighet. Vi startet om morgenen klokken fem og reiste hele dagen i brennende sol på en høytliggende fjellslette fra Ammon til Petra. Vi så mange luftspeilinger den dagen, men ellers hverken vann, tre eller menneskeboliger.

Landskapet ligger der øde så langt øyet rekker ifølge profetens ord: ”

”Jeg har hørt Moabs spott og Ammons barns hånsord, da de spottet mitt folk og bar seg overmodig at mot dets land. Derfor, så sant jeg lever, sier Herren, hærskarenes Gud, skal det gå Moab som Sodoma og Ammons barn som Gomorra; De skal bli neslers eie og en saltgrube og en ørken til evig tid; resten av mitt folk skal plyndre dem; de som blir igjen av mitt folk skal, ta dem i eien. Således skal det gå dem for deres overmots skyld, fordi de hånte og bar seg overmodig at mot Herrens, hærskarenes Guds folk.” (Sef 2,8-10).

 

Og her fins det plass for flere millioner mennesker uten at en eneste araber behøver å bli flyttet på først. Hvorfor har vi store bekymringer om plass til de hjemløse og spredte jøder i verden, når Gud vet hva han har lovt, og gjør hva han har sagt? Men ennå får ikke jødene komme inn i Transjordania.

 

”På den dag vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte, og jeg vil mure igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den, jeg vil bygge den opp igjen som i fordums dager, så at de får ta i eie det som er igjen av Edom.” (Amos 9,12).

 

 

35. Palestina - eller jødeproblemet

Israels land er ikke bare geografisk sett verdens midtpunkt, det er også blitt et sentrum for problemer av ulike slag. Palestinaproblemet synes å bli stadig mere innviklet og vanskelig, det tilspisser seg for hver dag.

 

Allerede for den store Farao var jødeproblemet blitt så alvorlig at han rådførte seg med sine statsmenn og sa: ”Nå vel, la oss gå klokt til verks” (2. Mos. 1,10). Siden har jødens og verdens historie vist oss at de som har forsøkt å kjempe mot dem og utrydde dem, har selv falt og har dratt sine land og folk med seg i fallet.

 

Av de atten millioner jøder som fantes i verden før den siste verdenskrigen (2. Verdenskrig) er det bare omkring elleve millioner igjen. En tredjedel av hele nasjonen eller omkring seks millioner er blitt drept på en grusom måte i denne forferdelige krigen.

 

I de krigsherjede landene på Europas kontinent fins det rundt èn million jøder som ser hen til Palestina som sitt eneste håp for redning.

Det er først og fremst disse det gjelder når palestinas jøder ber om at dørene må åpnes så de kan komme til sine fedres land og få et hjem der. Ennå fins det mye uoppdyrket mark i Palestina der geiter og esler går og beiter mellom stein og tornekratt. Også disse beitene kunne forvandles til blomstrende hager og fruktbærende jord. Og jødene har vist evne og kjærlighet nok til å gjøre det.

 

Også i krigsårene er arbeidet blitt fortsatt uavbrutt. Nye ruiner er blitt gravd fram, nye veger blitt anlagt, nye kolonier og nye fabrikker er blitt startet. En alminnelig ulært arbeider får et pund om dagen. Denne høye daglønnen lokker arabere fra de arabiske grannelandene til Palestina der det er liv og virksomhet.

Men samstundes finnes store områder i Mesopotamia (Syria – Irak), Arabia og Transjordania som de kunne dyrke opp om de ville. Disse tre store grannelandene er svært tynt befolket og kunne gi plass for mange, mange millioner. Man kan reise i timevis i disse landene uten å se menneskeboliger eller et eneste dyr, f eks mellom Damaskus og Bagdad. Jo visst fins det plass nok her uten at noen behøver å fordrives eller forflyttes.

 

 

36. Fikentreet knoppes

Fikentreet har ofte vært anvendt på det jødiske folk. Likesom på det fortørkede fikentre som omtales i evangeliet (xx), så kommer det også nå både greiner og blader på jødefolkets livstre, og sevja stiger mektig i dets stamme.

 

”Se dager kommer, sier Herren, da byen skal bygges for Herren, fra Hananals tårn like til Hjørneporten, og målesnoren skal gå videre rett fram over Garebhaugen, og så skal den vende seg til Goa.” (Jer 31,38-39.)

 

Dette er en profeti som går bokstavelig i oppfyllelse i våre dager. For åtti år siden var Jerusalem bare ”en by innenfor murene” og portene ble stengt ved solnedgang og åpnet når sola stod opp om morgenen. Husene var mer eller mindre ubeboelige for en europeer. En gammel veteran som ennå lever, har fortalt hvor fælt det var da han kom til Jerusalem i lag med sine foreldre, men hvor glad han er over å ha fått leve og se hva som er skjedd og hva som skjer. Han sier: ”Jeg har sett Jerusalem i dets dypeste fornedrelse, men jeg takker Gud for at jeg også fikk leve og se det gjenoppbygd akkurat slik som profeten Jeremias og Sakarias forutsa det for omkring 2500 år side.”

 

På mindre enn en mannsalder har denne gjenoppbyggingen skjedd. Vakre bygninger av sten, privatvillaer eller rekker av store komplekser i moderne stil har skutt opp av jorda som sopper. Jerusalem har hatt elektrisk lys siden 1929. Før måtte en gå de lange strekningene utenfor bymurene, nå går det busser i alle retninger til byene og landsbyene rundt omkring. Før 1930 var butikkvinduene fylte av all slags kram, nå er de moderne og smakfult dekorerte som i Wien eller i London eller hvor som helst ellers i verden.

 

Selv en palestiner blir forbauset over den mangesidige industri som er vokst fram de siste årene.

 

Frukteksporten, særlig da appelsineksporten (Jaffa-appelsiner), har blitt en gullgruve for Palestina, og den økes for hver sesong. Det eksporteres Palestina-honning for hundrevis av pund. Over en halv million kilo honning produseres her i landet. Og appelsinhonningen er en virkelig delikatesse.

 

Ved landbruksskolene forsøker en å få de best utdannede faglærere slik at landbrukerne kan lære på minst mulig areal å få de best mulige resultat. I de jødiske kolonier regner en med at kuene skal gi 3 500 liter melk hver om året, og hønsene legge omkring 150 egg hver i gjenomsnitt.

 

”De skal kjøpe jorder for penger og skrive kjøpebrev og forsegle dem og ta vitner, i Benjamins land og i landet omkring Jerusalem og i Judas byer, både byene og i fjellbygdene og byene i lavlandet og byene i sydlandet; for jeg vil gjøre ende på deres fangenskap, sier Herren.” (Jer 32,44).

 

Det fins vel neppe noen plass hvor det er slik en kø og trengsel som just i landregistreringskontorene i Palestina i våre dager. Tyske, moderne jøder, jemenit-jøder fra Arabia, beduiner og europeisk kledde arabere står i lange rekker utenfor inngangen og venter på tur til å få komme inn og skrive, forsegle og bevitne kjøpsbrev. Jeg har selv stått i en slik kø for å få underskrevet kjøpebrevet på tomten min.

 

Fikentreet begynner å få blad. Jorda i Palestina måles i dunam. En dunam er omkring ett tusen kvadratmeter. Det er 26 330 000 dunam land i Palestina, derav er bare noe over seks millioner dyrket. Jødene eier bare seks prosent av landet, skjønt de utgjør omkring en tredjedel av befolkningen. Disse seks prosent har nasjonalfondet kjøpt inn, og de enkelte kolonister får nå kjøpt jorda for en tid av 49 år hvoretter det blir deres eiendom for all tid. I de kolonier hvor de praktiserer kommunisme, mottar en tusenvis av unge ”halutzim” (frivillige pionèrer) som uten en øre får komme inn i landet. Sionistene sørger for deres behov. Tallet på immigranter varierer for hvert år alt etter som det er mulighet for å skaffe arbeid til de innvandrende.

 

Det fins en kategori jøder som alltid får komme inn i landet, det er de som har formue. Hver som har med seg en kapital på minst 20 000 kroner har rett til å komme, og landet er åpent for alle slike. De er uavhengige av sionistene. For omkring ti år siden kom det til Palestina over 4000 slike kapitalister som førte med seg store rikdommer.

 

Den nasjonale bevegelse blant jødene som kalles sionisme, er ikke av religiøs karakter. Ortodokse og liberale, religiøse og ikke-religiøse jøder forenes til et felles arbeid for å gjøre Palestina til et hjem for jødefolket som nasjon, etter det som er lovet dem i Balfourdeklarasjonen. (Tillegg/vedlegg) Etter denne har jødene som kjent, rett til å bygge opp igjen sine fedres land. De er altså i sin fulle rett når de kommer for å bosette seg i fedrelandet og dyrke dets jord og bringe fram i lyset ”dets skjulte skatter og rikdommer”.

 

De fleste unge jøder kommer fra de land hvor der er forfølgelser mot jødene. Barhodede og brunbrente av Østerlandets stekende sol bryter de ny jord i sine fedres land. Arbeidet går med liv og lyst under sang. Det er som en gudstjeneste. Her kan de legge ned all sin kjærlighet. Mange har gitt sitt liv for å forvandle sumpene til beboelige og fruktbærende områder. Mange av disse unge menneskene er studenter som har sittet på skolebenken i hele sitt liv og aldri utført kroppslig arbeid.

 

I den første periode av koloniseringen trengtes 250 dunam eller omkring 50 tønner land av Palestinas jord for å livnære en jødisk familie. I dag trengs det takket være den intensive kultiveringen i enkelte deler av landet, bare fem tønner land for å underholde en familie, og en håper at innen kort tid skal tre tønner land være tilstrekkelig!

 

Denne veldige økning av landets produksjon skyldes for en ikke ringe del landbruksvitenskapens forsøksstasjon og dens mange forsøksfelt overalt i landet. Alle slags hageprodukter, appelsiner, grapefrukt, bananer og aprikoser er gjenstand for foredling. Instruktører fra forsøksfeltene besøker kolonier og bønder og viser dem de siste resultatene fra forskningen. Bøndene sender inn til forsøksstasjonen prøver på jord, vann og sjuke vekster osv. Disse prøver blir så undersøkt, og bøndene får vite hvilke gjødselstoffer som skal brukes for at jorda kan bære mest frukt og vordan sjukdommer kan kontrolleres og utryddes. Mer enn to millioner tønner land er allerede blitt undersøkt for å avgjøre hvilke vekster egner seg best til dyrkning i de forskjellige jordsmonn. Forsøksfeltene fører en vitenskapelig krig mot skadelige insekter. De har samlet over 13 000 skadelige og unyttige insekter og klassifisert dem i familier. En av deres mest resultatrike metoder er å framelske nyttige insekter for å ødelegge de skadelige.

 

”Jeg vil mangfoldiggjøre trærnes frukt og markens grøde, så dere ikke mere for hungers skyld skal lide hån blant hedningefolkene.” (Esek. 36,30).

 

”Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløyer, skal nå den som høster, og den som trår vindruer skal nå den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over. Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap, og de skal bygge opp igjen de ødelagte byer og bo der og plante vingårder og drikke deres vin og dyrke opp hager og ete deres frukt.

            Og jeg vil plante dem i deres eget land, og de skal aldri mer rykkes opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.” (Amos 9,13-15).

 

Jødene bygger nå opp byene sine og anlegger hager. Hagearbeidet om kvelden er rekreasjonen deres. Fikentrær og andre frukttrær danner skyggefulle lysthus der en vanligvis spiser. En spiser mere frukt i Israels land enn i noe annet land på jorden. Til hvert eneste måltid er det frukt i en eller annen form. Druesaften fra Palestinas vinkjellere er blitt verdensberømt. Overalt på fjellene, på skråninger og i dalene, ja langs vegene ser en krypende vinstokker tynget av edle druer. Opp etter husveggene slynger vinranker seg, og fra lysthusets tak henger druene røde og grønne ned over hodene våre. Palestina (Israels land) er den edle druens hjemsted, ”fjellene drypper av most”.

 

”Frykt ikke, du land! Fyll deg og vær glad! For store ting har Herren gjort. Frykt ikke, dere markens dyr! For ørkenens beitemarker grønnes, trærne bærer sin frukt, fikentreet og vintreet gir sin kraft. Og dere, Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere læreren til rettferdighet; og så sender han regn ned til dere, høstregn og vårregn, først. Treskeplassene blir fulle av korn, og persekarene flyter over av most og olje.” Joel 2,21-24.

 

Med entusiasme og ukuelig energi går jødene inn for den oppgaven å enda en gang gjøre Palestina til et hjem for folket, som har vært atspredt over jorden.

 

Ingen som har sett jødenes oppbyggingsarbeid, kan være i tvil om hvem som er de rette eiere av landet. Det er en kjærlighet som endog ofrer livet, som driver dette forunderlige oppbyggingsarbeidet.

 

”Fikentreet knoppes og dets blader springer ut” - - .

Luk. 21,28-33

****

Karmelinstituttet utgav også en "fortsettelses"-bok høsten 1948, med tillegg og etterord av PerFaye-Hansen. Her leser vi Hilda Andersons siste artikler fra vinter og vår 1948 i Israel, fram til hun ble skutt og drept.

Denne boken vil også bli tilgjengelig etterhvert.

****

                                                                        Tilbake til begynnelsen

<- Tilbake til del 5

OKDenne siden benytter cookies
Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å bedre din brukeropplevelse. Ved å fortsette å bruke vårt nettsted samtykker du til vår bruk av informasjonskapsler . Detaljer